Da var jeg på plass i Frankrike igjen. Det er varmt, sol og tørt på bakken. Fornøyd med det.
Jeg har en uggen følelse i magen, som har 3 faktorer; den første er at jeg var ute i går, og ikke helt holdt telling på vinglassene. Den andre er at jeg sov usedvanlig dårlig, med klærne på, ved siden av en syk gutt som hostet, og hver gang han hostet fikk han supervondt i magen og klynket. Den tredje faktoren som gjør meg uggen, er at jeg nettopp har vært på sykehuset med denne syke gutten. Jepp, C har muligens fått brokk, og jeg har vært ansvarsfull og fått ham til doktor'n.
Vanligvis har jeg ikke vært en sånn person som hater sykehus over alt på jord. Lukten plager meg ikke stort, og jeg har heller ikke blodskrekk. Det hjelper kanskje også at jeg ikke har noen vesentlig vonde minner fra sykehus, men at jeg heller forbinder det med mariekjeks og Cartoon Network.
Men franske, offentlige sykehus; det er en ganske annen sak.
Ok, så er de ikke på linje med nigerianske sykehus, men jeg må innrømme at jeg foretrekker Haukeland.
Vi brukte 20 minutter på å finne en parkeringsplass i solsteiken (det er usedvanlig mange mennesker innlagt på franske sykehus i dag, og det forunderlige er at alle sammen ser ut til å ha kjørt dit i egen bil).
Så brukte vi enda 20 minutter på å finne fram til riktig inngang, og noen minutter i kø, samt noen minutter på å forklare diverse resepsjonister hva som var galt. Tross C's nesten-perfekte fransk, skal franskmenn absolutt gjøre det vanskeligst mulig, og behandle oss som intetanende utlendinger. Greit nok, jeg er en ganske intetanende utlending, men C klarte å forklare seg helt fint med medisinske uttrykk jeg aldri har hørt før. Tross dette, var det flere som begynte å stotre til oss på gebrokkent engelsk, og vi måtte forklare med økende misnøye at vi faktisk forstod fransk.
Til slutt ble stakkars gutten plassert i en stol i pasientenes ventesal, og det var her magen min fikk nok.
Ikke bare var folk syke der inne; minst 25 personer lå spredd utover sykesenger med grå ansikter og pustebesvær, mens de så ut som om de svevde mellom liv og død. Og damen i skranken påstod at det ville ta minst 3 timer før han fikk se en lege.
Ikke nok med det; i tillegg hadde de et eget venterom for pasientenes pårørende, som var plassert i en helt annen del av bygningen. Damen forklarte meg at jeg ikke fikk vente sammen med ham, men at jeg pent ble nødt til å tilbringe uante timer på en blå plastikkstol i et annet venterom, uten noen informasjon.
Jeg sa takk for meg, og dro hjem, etter oppfordring fra C.
Siden mobiltelefoner ikke er tillatt innenfor sykehusets fire vegger, blir jeg pent nødt til å vente på nyheter til han eventuelt kommer ut derfra, eller blir lagt inn for operasjon.
La oss håpe han bare har en gigantisk mageknipe.
Dersom det skulle komme så langt som til operasjon, får jeg vel innstille meg på sykehusbesøk med blomster og sjokolade, eller hva det nå er de gjør på Grey's Anatomy.
onsdag 28. januar 2009
fredag 23. januar 2009
Honey, you're too sweet for rock n'roll
Jeg drar om noen dager.
Det betyr at jeg holder på med MGTGF (Minst Gøye Ting å Gjøre på en Fredag), nemlig pakking.
Jeg vet ikke hvorfor jeg lager så stort styr ut av pakkingen, men samme scenario utarter seg hver gang jeg skal noe sted. Jeg fordrar ikke å pakke, spesielt når jeg har altfor mye som burde blitt med på reisen, og altfor liten plass i kofferten. Jeg skal ikke ta med meg mer enn 20 kg. Dette har jeg bestemt helt selv, til tross for at jeg er myndig og kan ta med meg akkurat så mye unødvendig baggasje som jeg skulle ønske. Det har nemlig gått opp for meg at jeg allerede har godt over 40 kg klær i leiligheten i la France, som jeg ikke har noen mulighet for å få med meg hjem til sommeren.
Jo mer jeg tar med ned nå, jo mer må jeg vrenge hjernen for å finne en måte å frakte det til Norge på om fire måneder. Jeg må enten sende det (nei, altfor dyrt), prakke det på Åse og Bi når de kommer på besøk i april (ja, god plan), eller tvinge stakkars pappa og hans kone til å slepe med seg 2 ekstra kofferter når de besøker meg (også en god plan). Gud forby at det skulle komme så langt som til worst case scenario; at jeg må .. kaste... noen klær...
Nei. Neineinei.
Jeg ser fram til morgendagen, men ikke til søndag, da jeg må opp i femtiden på morgenkvisten (natten) for å reise i ensomhet i 12 timer med en koffert, en sekk og en veske på slep.
Men i morgen, derimot. Det blir bra.
Ser fram til sushispising, vindrikk og ost og kjeks med 3 av mine favoritter. De vet hvem de er.
Skulle bare ønske at de 2 resterende favorittene mine kunne vært her også.
Det siste koseinnslaget, ost & kjeks, er Åse sitt forslag for å myke meg opp til livet i Frankrike. Hahaha. Priceless.
Kvelden i dag skal gå med til klesvask, musikknedlastning og sofahenging. Og lesing. Jeg føler meg som en fjortenåring igjen, ettersom jeg har begynt å lese Twilight-serien til Stephenie Meyer. Men men, så har jeg kanskje en liten fjortis i meg fremdeles, da. Det er så verdt skammen. Edward Cullen er sååå fantassstisssk!
.. Jeg er ikke helt voksen ennå, med andre ord.
Det betyr at jeg holder på med MGTGF (Minst Gøye Ting å Gjøre på en Fredag), nemlig pakking.
Jeg vet ikke hvorfor jeg lager så stort styr ut av pakkingen, men samme scenario utarter seg hver gang jeg skal noe sted. Jeg fordrar ikke å pakke, spesielt når jeg har altfor mye som burde blitt med på reisen, og altfor liten plass i kofferten. Jeg skal ikke ta med meg mer enn 20 kg. Dette har jeg bestemt helt selv, til tross for at jeg er myndig og kan ta med meg akkurat så mye unødvendig baggasje som jeg skulle ønske. Det har nemlig gått opp for meg at jeg allerede har godt over 40 kg klær i leiligheten i la France, som jeg ikke har noen mulighet for å få med meg hjem til sommeren.
Jo mer jeg tar med ned nå, jo mer må jeg vrenge hjernen for å finne en måte å frakte det til Norge på om fire måneder. Jeg må enten sende det (nei, altfor dyrt), prakke det på Åse og Bi når de kommer på besøk i april (ja, god plan), eller tvinge stakkars pappa og hans kone til å slepe med seg 2 ekstra kofferter når de besøker meg (også en god plan). Gud forby at det skulle komme så langt som til worst case scenario; at jeg må .. kaste... noen klær...
Nei. Neineinei.
Jeg ser fram til morgendagen, men ikke til søndag, da jeg må opp i femtiden på morgenkvisten (natten) for å reise i ensomhet i 12 timer med en koffert, en sekk og en veske på slep.
Men i morgen, derimot. Det blir bra.
Ser fram til sushispising, vindrikk og ost og kjeks med 3 av mine favoritter. De vet hvem de er.
Skulle bare ønske at de 2 resterende favorittene mine kunne vært her også.
Det siste koseinnslaget, ost & kjeks, er Åse sitt forslag for å myke meg opp til livet i Frankrike. Hahaha. Priceless.
Kvelden i dag skal gå med til klesvask, musikknedlastning og sofahenging. Og lesing. Jeg føler meg som en fjortenåring igjen, ettersom jeg har begynt å lese Twilight-serien til Stephenie Meyer. Men men, så har jeg kanskje en liten fjortis i meg fremdeles, da. Det er så verdt skammen. Edward Cullen er sååå fantassstisssk!
.. Jeg er ikke helt voksen ennå, med andre ord.
onsdag 14. januar 2009
Hva er en blogger, egentlig?
Eller mer presist, hvem er bloggerne?
I disse dager er det en stor sannsynlighet for at gjennomsnittsmennesket finner fram til en 123-side hvor det på et eller annet tidspunkt oppretter en blogg, enten bare for å sjekke om det funker, eller for å oppfylle et lenge etterlengtet behov om å pøse ut sine innerste tanker og følelser.
Hvem som helst kan skrive en blogg, og nesten skremmende finner jeg det at så og si hvem som helst skriver blogger også. Du finner type miljøforkjempere som så og si bombarderer websiden sin med propaganda, du finner 14-åringer som har postet et utall gliterende slagord i innleggene sine,
du kan støte på ihuga fans som glorifiserer en kjendis/modell/spiseforstyrrelse, eller førtidspensjonerte som legger ut om sine varierende hobbyer.
Det finnes så mangt på the World Wide Web.
Det har alltid fantes mange slags gærninger på nettet, men de har forblitt mer eller mindre anonyme der de veltet seg i sin egen rarhet i hybelleiligheten sin med sin stasjonære, inngrodde PC.
Inntoget av webloggene har bare gitt dem nytt spillerom. Plutselig ble det allment akseptert å beklage seg over mentale problemer og private, bisarre familieforhold på internett. Og ikke bare skulle det nå være morro å skrive om slikt (dette har jo alltid blitt regnet som morro; slikt ble det selvbiografier og dagbøker av), men det skulle også bli om å gjøre at flest mulig mennesker leste om said persons issues.
Én etter én kastet vi oss på bloggbølgen.
Tenåringer verden rundt overbelastet serverne sine mens de lastet opp en blanding av Chanel-antrekk og poseringsbilder av seg selv til bloggene sine. Motebloggerne kom raskt i teten, og formelig overlesset nettet med et hundretalls speilreflekskameratagne bilder av seg selv i diverse antrekk, først og fremst antrekk de hadde satt sammen selv av en blanding av secondhand-varer, e-Bay-goodies og H&M-singleter.
Emo-bloggerne lå ikke langt bak, der de for full gass uploaded hjerteskjærende dikt, sangtekster og essays om sine tunge dager på sine svartmalte websider.
Og verden elsker det. Meg selv inkludert.
Bekymringsfri ble jeg revet med i nutidens absolutt hotteste og mest tvilsomme sjanger, blogging.
Med bloggingen åpnet det seg en helt ny verden med et snertent, nytt vokabular. En kommentar er ikke lenger noe politikerne nekter å gi i intervjuer, men en tekst diverse lesere gir til en persons høyst personlige utgreiinger.
Et innlegg er nå en referanse til en bloggpost, og ikke en intimvare for kvinner. Jeg husker fremdeles den gang da "post" betydde brev i konvolutter, men så er jeg da også ganske gammel. En veteran, kan man nesten kalle meg.
Om ikke lenge vil skoleungdom studere blogger-sjangeren på lik linje med romanen, novellen og kåseriet.
Og menneskehetens mål innen den tid, er selvsagt å bli en av de Fire Store, det vil si en av de fire største bloggerne, slik at læreplanen vil plassere navnet (eller i det minste bloggernavnet) deres i pensum og gjøre dem til obligatoriske forfattere innen sin sjanger.
Selv ser jeg for meg at en typisk blogger er en person med svakt ustabil omgangskrets og tørr humor, som ikke tar seg selv spesielt høytidelig på utsiden, men som i bunn og grunn synes det er fantastisk at man kan sanke oppmerksomhet over nettet for å sprite opp hverdagen litt, og som ikke er redd for å bruke ethvert middel for å tilfredsstille Se-på-meg-genet.
En person ikke ulik meg selv, og de fleste andre jeg kjenner.
Eller mer presist, hvem er bloggerne?
I disse dager er det en stor sannsynlighet for at gjennomsnittsmennesket finner fram til en 123-side hvor det på et eller annet tidspunkt oppretter en blogg, enten bare for å sjekke om det funker, eller for å oppfylle et lenge etterlengtet behov om å pøse ut sine innerste tanker og følelser.
Hvem som helst kan skrive en blogg, og nesten skremmende finner jeg det at så og si hvem som helst skriver blogger også. Du finner type miljøforkjempere som så og si bombarderer websiden sin med propaganda, du finner 14-åringer som har postet et utall gliterende slagord i innleggene sine,
du kan støte på ihuga fans som glorifiserer en kjendis/modell/spiseforstyrrelse, eller førtidspensjonerte som legger ut om sine varierende hobbyer.
Det finnes så mangt på the World Wide Web.
Det har alltid fantes mange slags gærninger på nettet, men de har forblitt mer eller mindre anonyme der de veltet seg i sin egen rarhet i hybelleiligheten sin med sin stasjonære, inngrodde PC.
Inntoget av webloggene har bare gitt dem nytt spillerom. Plutselig ble det allment akseptert å beklage seg over mentale problemer og private, bisarre familieforhold på internett. Og ikke bare skulle det nå være morro å skrive om slikt (dette har jo alltid blitt regnet som morro; slikt ble det selvbiografier og dagbøker av), men det skulle også bli om å gjøre at flest mulig mennesker leste om said persons issues.
Én etter én kastet vi oss på bloggbølgen.
Tenåringer verden rundt overbelastet serverne sine mens de lastet opp en blanding av Chanel-antrekk og poseringsbilder av seg selv til bloggene sine. Motebloggerne kom raskt i teten, og formelig overlesset nettet med et hundretalls speilreflekskameratagne bilder av seg selv i diverse antrekk, først og fremst antrekk de hadde satt sammen selv av en blanding av secondhand-varer, e-Bay-goodies og H&M-singleter.
Emo-bloggerne lå ikke langt bak, der de for full gass uploaded hjerteskjærende dikt, sangtekster og essays om sine tunge dager på sine svartmalte websider.
Og verden elsker det. Meg selv inkludert.
Bekymringsfri ble jeg revet med i nutidens absolutt hotteste og mest tvilsomme sjanger, blogging.
Med bloggingen åpnet det seg en helt ny verden med et snertent, nytt vokabular. En kommentar er ikke lenger noe politikerne nekter å gi i intervjuer, men en tekst diverse lesere gir til en persons høyst personlige utgreiinger.
Et innlegg er nå en referanse til en bloggpost, og ikke en intimvare for kvinner. Jeg husker fremdeles den gang da "post" betydde brev i konvolutter, men så er jeg da også ganske gammel. En veteran, kan man nesten kalle meg.
Om ikke lenge vil skoleungdom studere blogger-sjangeren på lik linje med romanen, novellen og kåseriet.
Og menneskehetens mål innen den tid, er selvsagt å bli en av de Fire Store, det vil si en av de fire største bloggerne, slik at læreplanen vil plassere navnet (eller i det minste bloggernavnet) deres i pensum og gjøre dem til obligatoriske forfattere innen sin sjanger.
Selv ser jeg for meg at en typisk blogger er en person med svakt ustabil omgangskrets og tørr humor, som ikke tar seg selv spesielt høytidelig på utsiden, men som i bunn og grunn synes det er fantastisk at man kan sanke oppmerksomhet over nettet for å sprite opp hverdagen litt, og som ikke er redd for å bruke ethvert middel for å tilfredsstille Se-på-meg-genet.
En person ikke ulik meg selv, og de fleste andre jeg kjenner.
lørdag 10. januar 2009
Nytt år, nye fluktmuligheter
Det er blitt år 2009, som de fleste har fått med seg. Året begynte forholdsvis bra, og til nå har 2009 vært bare plankekjøring (hva betyr uttrykket "plankekjøring"? Det skal liksom bety bare barnemat, men det må da være utrolig vanskelig å kjøre på en haug med planker.. Jeg tror det er noe her jeg har misforstått).
Uansett. Det har gått som varm kniv i smør, eller noe sånt. Kniv i smeltet smør. Man, ordtak er vanskelige. Nyttårsforsett: Lær å uttale uttrykk riktig! (Minner meg forresten om sitat fra en kjær venn; "Han var ikke akkurat den skarpeste kniven i kofferten")
Dette har skjedd i 2008:
- Overlevde kyssesyken
- Russetid
- Hadde oppkjøring
- Strøk på oppkjøring
- Hadde 1 eksamen, slapp resten grunnet streik
- Tur til Cannes
- Flyttet til Montpellier
- Slo opp med 1 kjæreste
- Fikk en ny
- Mistet 1 jobb (ikke min feil, det er faktisk helt sant)
- Fikk matforgiftning
- Hadde 6 eksamener, matforgiftet (ikke eksamene, men jeg altså)
- 2 turer til Nederland
- En god slump konserter
- 1 tur til Luxemburg
- Lærte et halvt språk
Og så var det 2009. Jeg aner ikke hvordan det vil utarte seg. Foreløpig har jeg forsøkt å planlegge fram til august, men etter det er det blankt. Hva som helst kan skje. Oooho.
Jeg er forresten litt handikappet. Klarte å nesten-kræsje med en mann, få foten satt fast i en metallring og stupe mot asfalten og smelle knærne i bakken. Det var helt fantastisk vondt.
Så nå kan jeg nesten ikke gå. Mitt ganglag ser ut som om det hører hjemme på aldershjemmet til farfar. Og i kveld skal jeg liksom på byn, da. Har hatt lange & mange planer om vill utekveld med dans og spetakkel, men jeg føler meg som revmatisme-offer, og ikke særlig danseklar.
Options: 1) drikke veldig mye sånn at jeg bedøver knærne og ta konsekvensene av mine uansvarligheter i morgen når jeg mest sannsynlig da ikke kan gå
2) ikke drikke for mye, ikke danse, gjøre det beste ut av det
3) bli hjemme og heles.
Nummer 3 er out of the question, men jeg følte at jeg måtte skrive det ned fordi tittelen til bloggen på en måte tilsier at jeg bør ta litt mer voksne valg. Vel. Den gang ei.
Jeg skal ut. Så gjenstår det å se om jeg holder meg til forslag 1 eller 2.. Hmm.
Og verden trakk pusten i spenning.
Uansett. Det har gått som varm kniv i smør, eller noe sånt. Kniv i smeltet smør. Man, ordtak er vanskelige. Nyttårsforsett: Lær å uttale uttrykk riktig! (Minner meg forresten om sitat fra en kjær venn; "Han var ikke akkurat den skarpeste kniven i kofferten")
Dette har skjedd i 2008:
- Overlevde kyssesyken
- Russetid
- Hadde oppkjøring
- Strøk på oppkjøring
- Hadde 1 eksamen, slapp resten grunnet streik
- Tur til Cannes
- Flyttet til Montpellier
- Slo opp med 1 kjæreste
- Fikk en ny
- Mistet 1 jobb (ikke min feil, det er faktisk helt sant)
- Fikk matforgiftning
- Hadde 6 eksamener, matforgiftet (ikke eksamene, men jeg altså)
- 2 turer til Nederland
- En god slump konserter
- 1 tur til Luxemburg
- Lærte et halvt språk
Og så var det 2009. Jeg aner ikke hvordan det vil utarte seg. Foreløpig har jeg forsøkt å planlegge fram til august, men etter det er det blankt. Hva som helst kan skje. Oooho.
Jeg er forresten litt handikappet. Klarte å nesten-kræsje med en mann, få foten satt fast i en metallring og stupe mot asfalten og smelle knærne i bakken. Det var helt fantastisk vondt.
Så nå kan jeg nesten ikke gå. Mitt ganglag ser ut som om det hører hjemme på aldershjemmet til farfar. Og i kveld skal jeg liksom på byn, da. Har hatt lange & mange planer om vill utekveld med dans og spetakkel, men jeg føler meg som revmatisme-offer, og ikke særlig danseklar.
Options: 1) drikke veldig mye sånn at jeg bedøver knærne og ta konsekvensene av mine uansvarligheter i morgen når jeg mest sannsynlig da ikke kan gå
2) ikke drikke for mye, ikke danse, gjøre det beste ut av det
3) bli hjemme og heles.
Nummer 3 er out of the question, men jeg følte at jeg måtte skrive det ned fordi tittelen til bloggen på en måte tilsier at jeg bør ta litt mer voksne valg. Vel. Den gang ei.
Jeg skal ut. Så gjenstår det å se om jeg holder meg til forslag 1 eller 2.. Hmm.
Og verden trakk pusten i spenning.
Abonner på:
Innlegg (Atom)