Man lærer så lenge man lever. Men noen lever mer enn andre.

Denne måneden har flydd forbi. Aner ikke hvor de siste tre ukene ble av.
Jeg begynner å innse at tilværelsen i København- disse litt ustrukturerte dagene blant halv-fremmede mennesker- faktisk er livet mitt. Det føles litt som om jeg går og venter på noe, eller som om jeg er halvveis på plass, og halvveis på vei videre. Men jeg tror jeg må få hodet rundt det faktum at det er her jeg bor nå. Dette er ikke en ferie, som halvlivet jeg levde i fjor i Montpellier. Og jeg må slutte å tenke "når jeg blir stor", for jeg har en snikende følelse av at det alt har skjedd.
Barndomshjemmet i Bergen skal selges til sommeren, og mor flytter langt vekk. Det vil ikke lenger finnes et hus å komme hjem til; København skal liksom være "hjemme". Dette er en veldig rar tanke. Jeg vet ikke om det har gått opp for meg ennå, at denne tilværelsen som er litt stressende, litt usikker, delvis påvirket av økonomiske minikriser og delvis spennende, er voksenlivet som har satt i gang, uten at jeg var helt med på det.
En rar, rar tanke.
Jeg tror jeg trenger en kaffe.

Kom mai du skjønne milde

Så var det blitt vår, og jeg lar meg bli litt poetisk hver gang jeg sykler under blomstrende trær og hører fuglesang i det fjerne.
Nå skal det sies at den fuglesang jeg hører når jeg sykler, er utrolig fjern, for i det siste har all ferdsel på sykkel bestått av til og fra Lyngby, hvor vi har forelesninger ut semesteret. Lyngby, mine kjære venner, ligger 15 km utenfor København, noe jeg nok har klaget over tidligere. Og ruten fra meg til universitetet går langs den sjarmerende motorveien, hvor all eventuell fuglesang overdøves av pendlere som er for inngrodde i bilen sin til å sette seg på et tog (eller en sykkel, sånn som kloke studerende som meg).

Ok, jeg må innrømme at jeg gjerne heller ville stått opp hver morgen kl 6 for å sette meg inn i en varm bil og kjøre til Lyngby, framfor å sette meg på et blyhardt sykkelsete (som faktisk begynner å forme seg som mitt rumpeavtrykk) for å tråkke opp de formodentlig eneste bakkene i hele Danmarks land. Men sykkelen er studentens motvillige venn, og sånn får det være til jeg kan kalle meg en utdannet kvinne.

Bortsett fra mine jevnlige, 3-mils sykkeleventyr, er det ikke så mye revolusjonerende som skjer i livet. Annet enn at det nå faktisk er vår, helt offisielt, og den daglige værmeldingen på min skrivebordsbakgrunn ser mer og mer lovende ut for hver dag som går.
Til daglig hygger jeg meg med tanken på kommende vårfester, og prøver å ikke la eksamensresultatene for kjemieksamen stresse meg. De ligger nemlig like rundt hjørnet... Og nå kjenner jeg at jeg ble litt stresset, så jeg tror jeg skal ta meg en bit sjokolade.