Home Sweet Home

Sånn. Der var jeg på plass i Norge igjen. Folk snakker herlig forståelig, og vinen er uherlig dyr.
Kjenner meg litt merkelig, noe som kan relateres til glede over å være på hjemmebane og tristhet over å ha lagt Frankrikeåret bak meg (kan også ha noe å gjøre med umenneskelig lite søvn de siste dagene).
Jeg prøvde tidligere på dagen å ramse opp alt som har skjedd de siste 9 månedene, men det ble egentlig bare en suppe av bilder som føyk forbi, og av en eller annen grunn endte alle tankerekkene med et bilde av latterfulle mennesker i solen på Café Joseph. Et bilde jeg i grunn er godt fornøyd med.
Det er for tidlig å bli nostalgisk ennå, selv om jeg må innrømme at jeg på togturen til Paris i går satt med pannen klistret til vinduet og stirret molefonkent på det franske landskapet, mens jeg prøvde å tatovere minnet av de siste ukene inn i hjernebarken.
Om jeg ikke skulle lykkes i dette, så finnes det alltids rundt 5500 bilder som kan dytte meg litt på veien til memoryville.

Hva har jeg fått ut av denne første etappen av veien til å bli voksen, spør du deg kanskje. Jeg tror svaret får bli at jeg sitter igjen med enda et ønske om å reise ut i den store verden, samtidig som jeg har lært å sette pris på Norge. Oh, kjære Norge. Da jeg trasket hjemover etter en gjennomsyret kosekveld med gamle venner, og kjente lukten av syriner og norsk forsommer, fikk jeg nesten lyst til å skrive et nasjonalromantisk dikt.
Men jeg skal prøve å overvinne denne trangen, for jeg har aldri vært den helt store fan av folk som poster egenkomponerte dikt på offentlige blogger. Og jeg har heller aldri vært noen Inger Hagerup. No offense mot henne, altså. Jeg er faktisk forelsket i diktet om mauren, bare så dere vet det.

Uansett. Som en siste salutt til ære for Montpelliertiden, må jeg bare få være så ukarakteristisk klissete at jeg vier en hilsen til alle de underbare menneskene jeg har tilbragt året sammen med. Det blir ingen tårer fra meg, men jeg telepaterer et overdrevent koselig kosesmil til dere alle, og håper at dere får en koselig kosesommer og koser dere riktig!

À bientôt, Montpellier. Vi sees nok snart igjen.

Hun er flagget som vaier i vind

Jeg har oppdaget noe nytt ved meg selv. Jeg blir ekstremt nasjonalistisk i utlandet.
Jeg tuller ikke. Jeg er gjennomsyret norsk når jeg befinner meg i Frankrike; men straks jeg setter foten på norsk jord kommer jeg til å lengte til andre og bedre steder. Det er et rart fenomen, dette med nordmenn i utlandet.

Vi var nemlig i Toulouse i helgen for å feire 17. mai. Noe som i seg selv betyr at vi går til ganske lange mesures for å få veive det norske flagget på nasjonaldagen vår. Det er tross alt 2 timer med TGV for å komme seg dit.
Vi ankom lørdag ettermiddag, og det skulle være fest i leiligheten hvor vi crashet.
Tilfeldigvis var da dette også dagen da glorete, østeuropeisk musikk blir direktesendt over hele Europa (også kjent som Grand Prix), og etterhvert som vinflaskene ble tømt, og stuen fyltes med norske studenter, kunne man skjære i den patriotiske ånden i luften med en kniv. Resultatene begynte å strømme inn fra diverse østblokkland, og fløtepusen av en Ivo Caprino-dukke som i år var Norges bidrag fikk poeng etter poeng.
De av oss som tidligere hadde holdt seg for øynene av flauhet mens unggutten med fela tok av på scenen, ble nå plutselig ihuga eurovision-fans. Det er litt av et syn å se 40 norske studenter skåle og juble og applaudere fordi en oslogutt med markerte øyenbryn får innbilte poeng fra land som Montenegro og Bosnia.
Men glade ble vi uansett da Norge (aka Alæks) vant, og utover kvelden kunne plutselig hele forsamlingen teksten til Fairytale utenat. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kose meg under en Grand Prix-sending. Men der kan du se. Nordmenn i utlandet, altså.

Dagen derpå startet med champagnefrokost, og når alle hadde fått i seg nok glass til å bli i sanghumør, dro vi avgårde for å marsjere i 17. maitog. Jeg hadde sett for meg en liten, pinlig forsamling av nordmenn som spaserte rundt i stillhet. Men nei. Over 100 mennesker inkludert et fransk korps stod klar med gigantiske, norske flagg. Folk hadde bunader, dress og sangtekster. Det var 17. maifeiring etter boken.

Det franske korpset (som forresten bestod av en random samling gutter med dreads og Doc Martenssko) hadde spesialisert seg på Norge i Rødt Hvitt og Blått, og det samme hadde tydeligvis vi nordmenn.
Det champagneboblende toget endte i en sal på universitetet, hvor et gigantisk langbord var dekket av rømmegrøt, vafler, snitter, boller og pølser (!). Og mer champagne.
Det ble en lystig dag. Spesielt da folk insisterte på sekke- og potetløp i hagen, og kjolekledde, brisne jenter i stiletthæler sprintet rundt med poteter på skjeer. Priceless.

Siden gikk vi hjem og sov i 3,5 time, før vi kastet på oss festklær og dro til en restaurant hvor det var dekket til 90 gjester. Vi fikk 3-retters middag og vin, vin, vin. Det er verdt å nevne bordet med usjarmerende klyser som ble sørpefulle under middagen og kastet brød på de andre gjestene, etterfulgt av tagliatellespising med hendene. Sjarmerende.

Nachspiel fulgte, med Fairytale på repeat og diverse andre Grand Prix-sanger boomende gjennom høyttalerne (bla.a Bobbysox, Abba og Jan Teigen).
Alt i alt var det en usammenlignbar 17. mai, som slår alle feiringer på norsk jord ned i støvlene.

Nå må jeg ta meg en tur på kafé for å fylle opp dagens kaffe-og sladrekvote. I mellomtiden sitter søsteren min på flyet hit, og i kveld blir det nattklubb på stranden. Ha en fin langhelg, da folkens!

The times they are a-changin'

Sånn, da var dét gjort.
Jeg har nå fullført et helt studieår på et fransk universitet.
Alle eksamene er overstått, og foran oss venter nesten tre måneder med tomrom. Jeg skal nok klare å fylle dem opp på et eller annet vis.
Hva har jeg egentlig lært dette året, tar jeg meg selv i å undres.
Jeg har lært at noen lærere burde blitt sparket for to tiår siden. Og jeg har lært et språk (et halvt ett, i det minste). Jeg har lært at det ikke funker å lære språkhistorie når man er fyllasyk og har sovet i 3 timer.
Jeg har lært at det ikke finnes pene mennesker på Paul-Valéry. Og at raddis-protestantene på skolen mest sannsynlig er ansvarlige for avskogingen av Brasil på grunn av alle manifestasjons-flyersene deres.

Alt i alt har det vært et bra år. Bedre enn jeg kunne ha sett for meg, faktisk. Mesteparten av året har blitt tilbragt på en sofa i rue Jacques Coeur.

Det er to uker til jeg reiser hjemover, og altfor mye som skal oppleves innen den tid.
Til helgen pakker vi kofferten full av festklær og drar av gårde til Toulouse for å feire 17.mai med våre norske medpatrioter der borte.
Og i kveld skal det stelles i stand til "siste-fest" i den store leiligheten. Vi skal nok få tiden til å gå.
Nå må jeg dessverre gå og være opptatt med sommerferie!

Janteloven til trikken i Montpellier

1) Du skal ikke tro du får sitteplass, selv om det tilsynelatende er ledige seter; handleposer hører som regel hjemme på de ledige setene.
2) Du skal ikke tro du får komme ut av trikken før de andre begynner å presse seg inn
3) Du må ikke tro at du rekker opp til håndtakene man liksom skal holde seg fast i; de er der bare til takpynt
4) Du må ikke tro at folk tar på seg deodorant før de presser seg inntil deg i kupéen
5) Du må ikke tro at folk trekker inn i vognene for å gi plass; alle skal stå i midtgangen, helst rett foran dørene
6) Du må ikke tro at du slipper unna billettkontroll, selv om årskortet ditt ligger helt nederst i vesken din, og du bærer på 4 umenneskelig tunge handleposer
7) Du skal ikke tro at du kan ta trikken hjem fra fest; siste avgang er sånn cirka 5 timer før du er ferdig å feste
8) Du skal ikke tro at du er noe, bare fordi det tydeligvis er en uskreven regel at folk kan glo uhemmet på alle som kommer inn i vognen i minst 10 minutter uten å blunke
9) Du skal ikke tro du får la tankene vandre i fred og ro på trikken; her i landet hopper det på trekkspill-menn fra Romania rett som det er, noen ganger akkompagnert av en CD-spiller med russisk folkemusikk
10) Du skal ikke tro at trikken er for alle; den er nemlig aller mest for mødre med barnevogn og gigantiske hunder.

Ok, hvem sin idé var det egentlig å innføre ordningen med at man kan drikke så mye champagne man vil i én time for 3 euro? I går elsket jeg den skyldige, men i dag har jeg innsett at det er det mest idiotiske påfunnet noensinne. Spesielt finner jeg det fascinerende at vi fra klokken ti på elleve til klokken elleve klarte å helle ned 3 hele glass hver, noe som jeg normalt ville vurdert som umulig for meg. Der oppdaget vi noe nytt, gitt.
1) gratis champagne gjør deg full
2) gratis champagne gjør deg veldig full.

Jeg våknet da opp i dag tross alt. Riktignok gikk jeg og la meg igjen ganske fort, og våknet for andre gang klokken halv fire. Det er så sykt hardt å være student.
Jeg prøver å fortrenge at jeg burde lese til eksamen, også. De fire jeg skal ha mandag, tirsdag og onsdag. Men hei, det er jo det man har søndager til. Og i dag er det 8. mai og fredag og fri. Hvilket overhodet ikke betyr at jeg har tenkt til å drikke en dråpe alkohol for å feire.

Jeg hater trommesett, forresten. De burde bli bannlyst fra jordens overflate. Naboen, som tilfeldigvis har rom vegg i vegg med soverommet mitt, har kjøpt seg nye trommer. Jeg HATER. Vi som trodde at nybegynner-basspilleren i etasjen over den store leiligheten var gale. Det kan faktisk ikke måle seg med nybegynner-trommis.

Nå rømmer jeg fra det usle forsøket hans på å bli den neste Dave Grohl, og barrikaderer meg med Elisabeth & Bernt og deres blessed dataer stappfulle av filmer.
Ha en fin frigjøringsdag, da! Juhei.

Revelation

De siste dagene har jeg hatt en skikkelig merkelig følelse i kroppen, som om noe er galt, eller som at jeg har glemt noe viktig. Jeg har sjekket om jeg har glemt å betale noe, om jeg har glemt å sende noe, om jeg har glemt å ringe noen... men nei. Nøffing. Rett og slett må jeg innrømme at jeg ikke har vært helt meg selv, noe som har gått utover humøret (hvilket vil si at jeg bare har smilt 75 % av tiden, og ikke 90 %).
Jeg vil ikke gå så langt som å kalle meg moody, men... det var litt som om jeg hadde spist noe jeg likte skikkelig dårlig.
Kom hjem i dag med den samme, rare gnagende følelsen, hadde ikke matlyst og trodde jeg var blitt premenstruell på helt fullstendig feil tidspunkt (man vet jo aldri hvilken effekt 20 liter alkohol kan ha på hormonsystemet, forresten).
La meg under dynen i mørket på rommet og var skikkelig mutt, om det er et ord. Funderte litt på hva som var greien.
Et lys gikk opp for meg (sånn rent metaforisk), jeg tråkket på meg noen sko og gikk målrettet til Virgin Megastores oppi gaten.
Og så kjøpte jeg to bøker. Ga blaffen i normen om at man bare skal lese fransk når man er i Frankrike blabla. Kjøpte engelsk pocket.
Gikk hjem, installerte meg i sofaen, og hvem skulle trodd at ethvert spor av den irritable meg forsvant på et blunk. Det var jo selvfølgelig bare en bok som manglet.
Uten å jevnlig isolere meg fra omverdenen med et par bøker, går jeg rett og slett litt på veggene. Dette burde jeg selvsagt ha visst; det var jo sånn jeg kom meg gjennom videregående.
Mistenker at jeg har innbilt meg at jeg har det så avslappende og så bra at jeg ikke trenger en liten eventyrverden, men jo, jeg gjør faktisk det. Jeg tror ikke min mentale helse er bygget for å leve i nåtiden absolutt hele døgnet (uten at jeg har tenkt å bli schizofren av den grunn).
Nå skal jeg leke asosial og lese, og prøve å ignorere at jeg har en grammatikkprøve i morgen (grammatikkbøker teller ikke under kategorien av bøker jeg kan isolere meg med).
Nåde den som forstyrrer meg. Med mindre de har med is.

"Når du er ferdig med suppen, da er du fornøyd"

I dag kommer det ingen dype eller kloke ord fra mitt tastatur.
Det er rett og slett ikke noen tankevekkende intriger å fortelle om, og svært lite i hverdagen har vekket den kritiserende delen av hjernen min.
Jeg lurer på om jeg har blitt litt sløv. Ikke kronisk, men litt midlertidig sløv.
Sol, tropenetter og lite søvn er faktorer som spiller inn. Og kanskje fredagens grillfest hos britene har litt å si.

Om noen dager starter eksamenstiden, som egentlig ikke er alvorlig nok til at den burde få gi navn til en egen tid. Det er godt mulig at jeg har fått solstikk, for jeg stresser nesten ikke.

Noen som vet hvor mange sit-ups man strengt tatt må ta før man ser fantastisk ut?
Hvis svaret er mer enn 25, så gidder jeg ikke.