Så var det lille julaften igjen. Jeg befinner meg atter en gang i Norge, hvor det av mirakuløse grunner ligger snø på bakken (og alle andre steder), og hvor det er mange flere oppoverbakker enn jeg husker fra sist jeg var hjemme.

Julestemning blant de ansatte på Kastrup sørget for at jeg fikk med meg en 27,5 kg tung koffert uten å betale overvekt. Etter å ha sittet i kø i cirka to timer på flybussen, og slept min (jeg gjentar) 27,5 kg tunge koffert over snøfonner og stokk og stein, kom jeg endelig hjem til et ekstremt støvete jenterom med himmelseng og det hele. Man blir aldri for gammel for himmelseng.

Akkurat nå sitter jeg litt i skjul for at ikke mamma skal oppdage meg og tvinge meg til å bære ned julepynten fra loftet. Jeg vet ikke hvor lenge min unnasluntringstaktikk vil fungere, men jeg satser på at jeg kan holde fortet i hvert fall til juletreet er på plass, og til mamma er ferdig med å banne over hvor mongo juletrefoten vår er.

Ai. Den gang ei. Det lød nettopp en tryglende stemme fra kjellerstuen med ønske om at jeg ikke kunne være så SØT OG SNILL og hente julepynten. (Oversettelse: Hvis du overhodet vil ha julegaver i år, får du gå og løfte kasser ned 50 trappetrinn, og jeg VET at du sitter og gjemmer deg der oppe, ikke tro du er usynlig.)

Uansett. Ønsker dere alle en god jul, nettdyr. Husk å hoppe over julegrøten for mer plass til den gode maten, og ikke sett sølv- og gullpynt ved siden av hverandre.

Når man ser skogen for bare trær

Enkelte dager lander brødskiven alltid på gulvet med smørsiden ned, og lyset skifter til rødt hver gang man nærmer seg et lyskryss. I dag har vært en sånn dag. Den startet med at jeg hadde den underlige følelsen av at jeg hadde stått opp på feil ben. Jeg kjørte nesten ned en politimann med sykkelen min (dette var tross alt ikke bare min feil; de er virkelig overalt under Klimatoppmøtet i Kbh, og han gikk faktisk i sykkelstien), og jeg hadde en uforklarlig tendens til å trekke dørene til meg når det stod "Skubb", og dytte når det stod "Trekk". (Det står faktisk Skub og Træk, så ikke så rart at man kan bli forvirret).
På sånne dager som det her er det en ubeskrivelig prestasjon å klare å tvinge seg selv til å gjennomføre alt man bør, istedet for å tulle seg godt inn i dynen og vente til neste morgen, når man forhåpentligvis ser glasset for halvfullt fremfor halvtomt.
Men takket være min flink-pike-oppdragelse, tråkket jeg i vei til fakultetet, viftet vekk pessimismen etterhvert som den angrep, og holdt begge øyne åpne under en klassisk kjemiforelesning hvor man ikke vet om man skal le eller gråte. Jeg lo, da, FYI. Takket være muntre studiekamerater, som kommer med hysterisk morsomme utsagn og minner en om at det er julefest å se frem til på fredag,
hvor der tradisjon tro vil være gratis ølskjenkning hver gang de spiller "Støveldansen".
Siden blåmandag snart er omme, krysser jeg fingrene for at uken flyr forbi, og dagdrømmer meg hjem til peis og gratis middag på Nordpolen.

I Danmark måles avstand i sykkelminutter

Det er kaldt, det er et lite hav mellom meg og hjemme, og sykkelen min har punktert (igjen). Men jeg er likeglad! For det er faktisk snart jul, og aldri har jeg hatt det så godt.
Det er noe befriende ved å bo et sted hvor man kan gå uten sminke på gaten en søndagsmorgen, og vite at ingen du kjenner vil se morratrynet ditt. Det er også utrolig herlig å tenke på at jeg er i Norge om to uker, vel vitende om at jeg skal tilbake hit når julefryden er forbi. Det gir litt mindre rom for rastløshet, hvis dere skjønner hva jeg mener.

Samme hva man gjør, og hvor man bor, så kommer man inn i rutiner. På et eller annet vis. Da er utfordringen å komme inn i spennende rutiner, sånn at man rent faktisk kan rutinere seg selv og stadig ha det fantatisk. Nå skal jeg ikke hevde at det er noe særlig fantastisk med mine lese-kjemi-på-søndager- og handle-kjipe-husholdningsartikler-hver-onsdag-rutiner, men likevel må jeg si at jeg synes jeg har mestret å danne meg en tilfredsstillende hverdag i mitt land #2.
Og jeg har forresten også funnet ut at det er langt flere hverdager enn helger. Det kom som et sjokk.

Ellers hygger jeg meg i gater pyntet til jul, og med min nye chilisjokolade-mania. Og jeg klarer ikke å få sangen "Jungle Drum" av Emiliana Torrini ut av hodet. Så jeg siterer den så smått her, i håp om at jeg kan overføre den til noen andres hjerne.

"Hey, I'm in love.
My fingers keep on clicking to the beating of my heart.
Hey, I can't stop my feet.
Ebony and Ivory and dancing in the street.
Hey, it's cause of you
the world is in a crazy, hazy hue"

There's no place like home

Jeg trodde aldri at jeg skulle si dette og mene det, men jeg begynner faktisk å få litt hjemlengsel. En telefonsamtale med kjær venn der hjemme, og kontinuerlige søte beskjeder fra familie og jentegjengen får skylden for at jeg midt i alle festligheter og julehyggestunder i København, begynner å telle ned til den dagen SAS skal ta meg med hjem igjen.
Damn you loveable people.
Det kom litt som et sjokk å innse at jeg, av alle personer, kunne få hjemlengesel ute av proposjoner. For når man tenker seg om; hva er egentlig så fabelaktig med den regntunge kystbyen og de gamle, grå gatene jeg lengter hjem til? Hva er det med hjembyen som får meg til å ønske meg vekk fra travle shoppinggater og herlige mennesker i landet som har tatt så godt imot meg?
Sannheten er at hjemme er bare hjemme. Når jeg merker på kroppen at jeg er rastløs, så er det bare bergenseren i meg som prøver å fortelle meg at jeg aldri kommer utenom det faktum at innerst inne er jeg også en med trang til å gå på tur i fjellet uten grunn, og det å kunne manøvrere en paraply i storm ligger til min natur.

Tåke tanker, gi meg fred

Det er merkelig hvordan valg som virket ubetydelige på det tidspunkt de ble tatt, kan ha utrolig stor innvirkning på livet ditt. Og hvordan livet hadde vært så mye mer annerledes dersom man aldri hadde møtt enkelte personer. Og hvordan man aldri kan forutse det som kommer til å skje. Og hvordan de scenarier man forestiller seg, aldri skjer hvis man har tenkt tanken. (Sistnevnte er egentlig mer irriterende enn det er merkelig. Og det er også forsåvidt nokså forutsigbart).

Snålt hvordan det plutselig kan dukke opp noen filosofiske tanker, helt ut av det blå. Tror det kan ha noe å gjøre med at iTunes skiftet til Thomas Dybdahl, og det regner på vinduet. Selv den mest hardbarka realist kan bli tankefull av slike kombinasjoner.

Livet går sin vante gang i København (unnskyld klisjé-setning. Men det gjør faktisk det).
Jeg og sykkelen min har nesten grodd fast i hverandre, og singellivet er ikke fullt så spennende i novembervær som det var under sommersolen i juli.
Jeg benytter anledningen til å sitere Jan Eggum, av alle mennesker:

"Tåketanker, gi meg fred
Eg trenger en å sovne ved,
Så får eg en å våkne med."

November rain

Jeg har kommet til den konklusjon at julen er til for en mye bedre grunn enn religiøs feiring.
Jeg er nemlig ganske så sikker på at julefeiringen oppstod da folk innså hvor utrolig deprimert man blir av november måned. Etter at man i årevis hadde gått rundt og sukket mens mørket slukte dagslyset, og blitt tappet for D-vitamin og utsatt for benskjørhet, var det helt sikkert en eller annen genial person som tenkte "vi finner opp en høytid som involverer ekstremt masse lys, mat og gaver." Og denne høytiden ble selvfølgelig lagt til de aller mørkeste av de mørke dager i desember, og utviklet slik at man etterhvert kunne forberede den alt i slutten av oktober, om man skulle ønske det. Og for å smiske litt ekstra med kapitalistene, fant man opp en hel rekke gjennomtenkte, materialistiske konsepter som var til stor glede for shoppeglade husmødre. En eller annen gang rundt år null, altså. Jeg går ut ifra at shoppeglade husmødre har eksistert like lenge som husmødrene selv.
Julen har altså blitt redningen vår i dystre eksamenstider. Ikke bare kan man fete seg opp helt uten unnskyldning, og dermed være godt polstret til en hard vinter; man kan også få gaver (ja, og gi gaver, I know, giving and taking) og drikke den utspekulerte juledrinken "gløgg", som i de fleste tilfeller vil inneholde rødvin. Og ingen vil anklage deg for å "drukne sorgene", for det er jo tradisjon!
Julen er simpelthen genial. Jeg skulle ønske det var meg som hadde kommet på den. Nåja, ikke klage, det er jo alltids plass til flere høytider. Hva sier vi til en i februar? Jeg tenker noe som involverer sjokoladekake og cosmopolitans.
Hmm. A masterplan in progress.

Prøver å være skolelys for tiden. Men tror jeg mer er en gnist enn et helt lys. En smule vanskelig å konsentrere seg når den @#¤%%*!§ naboen ovenpå spiller @#¤%%*!§ techno-trance-dritt i tide og utide (for det meste i utide).
Jeg stormet nesten opp trappen og dundret på de hersens polerte dørene deres i dag da ulevenet forstyrret meg midt i en syre-base-oppgave. Sånt skal det nemlig ikke spøkes med.
Men besluttet å være et bedre menneske enn dem, og lot dem ha musikken i fred. Helt til de skrudde opp volumet. Da satte jeg selv musikk på full guffe og plasserte høyttalerne så nærmt taket som mulig. Fant ut at det tross alt er bedre å være plaget av min egen dundremusikk, en av noen annens, og at det i tillegg er mye gøyere å ta hevn enn å være et bedre menneske. Vet ikke hvor mye effekt det egentlig hadde på dem, men musikken deres ble da omsider skrudd av, og det ble IKKE min, håhå.
Naboer er en uting. Det burde ikke eksistert. Alle burde bodd på store, åpne enger med kilometervis avstand mellom hvert stereoanlegg. (Når jeg tenker meg om, så er det vel sånn det er i Sogn og Fjordane).

Sånn rent bortsett fra min hevntørstige adferd, holder jeg også på å skrive en pekuliær oppgave til torsdag. Den handler om å lage en datingprofil. Til speed-dating. Men det er ikke min egen profil jeg skal lage. Det skal være datingprofilen til egg.
Ja, du leste riktig. Jeg skal skrive en oppgave som (jeg siterer) "beskriver det fantastiske og unike ved egg" for å "tiltrekke flest mulige prosesser". Og det er anbefalt å bruke virkemidler som poesi.
Akkurat da jeg trodde at dette studiet ikke kunne bli merkeligere, så ber de meg leke et egg og speed-date andre som forestiller ting som "Koking" og "Baking".
I need a cocktail.

Det er ikke mange ganger i mitt liv hvor jeg har kunnet si at jeg føler meg gammel. Stort sett er jeg lillesøster, yngst i vennegjengen og yngst på studiet etc. etc. Men denne helgen innså jeg at jeg faktisk er i tyveårene. Dette gikk for alvor opp for meg på fredag, da vi etter noen hyggelige timer på fredagsbar bestemte oss for å gå ut og danse. Som man gjør når man er ung og brisen.

Det var først da jeg stod og tviholdt på ølen min og observerte et titalls 16-årige jenter vrikke halvnakne på bardisken på B41 at jeg innså hvor fatalt feilgrep det var å gå ut og danse denne kvelden. Vi burde ha fulgt de andres velmenende råd, og gått på en eller annen bar med klientell på vår egen alder, og sittet pent og pyntelig og spist peanøtter med The Ramones spillende på passende bakgrunns-lydnivå.

Misforstå meg rett; det hele var meget underholdende. Hadde en fortreffelig kveld bare ved å peke og le og ta bilder av de halvveis strippende tenåringsjentene (ja, dette kunne blitt en pervers setning, men jeg er ikke en 45 år gammel mann, og dermed er det lov). Når ble det egentlig allment akseptabelt for mindreårige å leke Paradise Hotel på utesteder? Jeg kan ikke huske at jeg og mine venner så sånn ut på den alderen (og det burde jeg kunne huske; jeg er tross alt ikke SÅ gammel). Vi hadde da som regel skjørt som dekket rumpen, mener jeg å minnes..

Nå ja. Jeg våknet en erfaring rikere på lørdag, og med et resolutt løfte til meg selv om å aldri mer sette mine ben på det stedet, bestemte jeg meg på samme tid for at lørdagskvelden skulle ta revansj for den rystende dårlige gårsdagen.

Kvelden startet bra nok; sømmelig peanøttspising og øldrikking på passende pub med jevnaldrende, kortspill og drikkeleker og annen akseptabel adferd.

Men merkelig nok; på et eller annet tidspunkt bestemte man seg for at ’danse- det skal vi!’. Og så bar det av sted til disco, og alle skrekkmomenter fra dagen før var gjemt og glemt.

Ikke egentlig nødvendig å si så mye om lørdagskvelden, annet enn at brede, korte, klåfingrede menn ikke burde ha lov til å slippe inn på steder hvor jeg skal danse, og at jeg ennå har til gode å se en danske som ligger noe sted i nærheten av å kunne danse Tecktonic (det skal nevnes at det var noen tapre forsøk fra enkelte skandinaviske, unge menn, og det resulterte i en god latter fra min side. Sorry, dansker; you ain’t got nothing on the French).

Nå skal jeg forresten ikke glemme å fortelle om toppen av kransekaken, nemlig da en fyr spydde over venninnen min på dansegulvet. Det var bare classy av høyeste grad. Russetiden all over.

Med dét sagt, vil jeg bare avrunde med et desperat rop om hjelp til å finne et bra utested i København, hvor sånne som meg kan danse uten å ha lyst til å ta livet av meg selv (og DJ’en).

Ps. Våknet søndag morgen kl 11 av at naboen spilte trance-musikk på høyeste volum rett over hodet mitt. Korstog mot ham og Trancemiljøet er under utarbeidning.

Alt ordner seg for snille piker

Det regner, det blåser, folk kjører på meg bakfra med sykkel, men jeg er stadig lykkelig.
Har flyttet inn på et pistasjgrønt rom i et av de mest attraktive strøkene for studenter (or so the rumour says), og til tross for at jeg for det meste tilbringer dagene i forelesningssaler, er jeg meget fornøyd med hvordan ting har ordnet seg. Karma? Neppe. Men bra likevel.

Var på Phoenix-konsert i kveld, og ble forbauset over antall fyrer der som jeg faktisk vurderte som attraktive.
Er det virkelig der man finner dem? Et listepopfenomen jeg har gått glipp av? Jeg trenger et oppslagsverk som kan fortelle meg slike ting! (Noe à la "1000 Eligible Boys and Where to Find Them")
Uansett. Konserten var bra, og jeg var glad.
Er ikke så veldig glad for at jeg har forelesning kl 08 i morgen. Men det er nå en annen sak, som ikke egentlig burde nevnes i samme avsnitt som en Phoenix-konsert.

"I am pretty wisdomess"

Det har vært en lang uke. Jeg er takknemlig (og litt stolt) for at jeg delvis flyttet inn på universitetsbiblioteket fra søndag til onsdag. Jeg tror det er det som muligens har reddet meg fra å måtte ta reeksamen i matte i januar. Altså, ingenting skriker mer Christmas-killer enn en reeksamen i differentialligninger.

Nå har jeg en ukes ferie foran meg, som jeg tenker å bruke til alt jeg ikke ellers får tid til å gjøre.
Eller til å sove på.

Bortsett fra det, er jeg i en bittelitt redusert søndagsmodus, etter tre dager med aktiv socializing & mingling. Skal man danne nettverk, så skal det ikke spares på kruttet. Eller hjerneceller.

Apropos, her kommer en fun fact: jeg leste faktisk et sted at alkohol ikke dreper hjerneceller, den bare får dem til å vokse saktere. Så man kan si at ved å feste litt moderat, så utsetter jeg bare veksten til jeg får bruk for dem. Jeg trenger jo strengt tatt ikke verdens mest effektive hjerne for å se Friends og høre på Thomas Dybdahl i en uke.

Der finnes mange dumme mennesker i denne verden. Og jeg gjør mitt ytterste for ikke å bli en av dem.
Tross min evige kamp mot blondinestempelet, så må jeg noen ganger gi etter for det som åpenbart ligger i min natur. Sånn som i går kveld, da jeg skulle stille klokken til vintertid (skrekk og gru). Jeg stilte den likegreit en time frem istedet for tilbake. Man kan si at jeg fremskyndte sommeren litt. Dette resulterte i at jeg dro meg opp "kl 10" og lurte på hvorfor i h* det var så mørkt ute.
Jada, jeg klarte det dette året igjen. Jeg vet ikke om dette lover særlig godt, med tanke på at jeg skal opp til eksamen i matte om noen dager...
Memo to self: 9 minus 1 =8, og ikke 10.

Jeg fikk i det minste mye ut av dagen.

Jeg har funnet den ultimate sykkelsang. Den bare skriker "sett deg på en sykkel og stapp høretelefonene i øret!" Det er faktisk Young Folks med Peter Bjorn and John, og JA jeg vet at alle har lagt den sangen på hyllen de kaller 2007, men jeg synes likevel at man skal gi den en ny sjanse i forbindelse med sykling. Det passer seg bare, og den gjør at man sykler ekstra fort og energisk (og kanskje litt svingete).

Det har forresten slått meg at dongeribuksen er et ekstremt fenomen. Jeans, denim, dongeri og (det litt utdaterte uttrykket) olabukse er alle navn på den nederdelen det store flertallet av befolkningen går kledd i hver dag.
Jeg googlet litt rundt og fant en side med kuriøse fakta om nettopp denne typen bukser, og tenkte jeg skulle poste linken i tilfelle det finnes flere enn meg som leter etter fun facts på en tirsdags ettermiddag:
The Blue Jeans Story

Nå skal jeg fordype meg i en episode av Sex and the City.

Jeg satt her en dag og leste gjennom noen av mine eldre blogginnlegg, bare for moro skyld (og fordi store deler av fjoråret er litt blurry). Da kom jeg over et innlegg skrevet for et år siden, nærmere bestemt den 17. oktober 08.
Mild (og litt panisk) latterkrampe av å lese det; livet har jamen forandret seg på et år.
Nåja, så var vel ikke fotballspillende luxemburgere helt min type til syvende og sist. Greit å ha funnet ut av det, liksom, så kan man stryke enda en nasjonalitet ut fra listen.

De andre blogginnleggene jeg leste gjennom, gjorde ikke særlig mye annet enn å få meg til å innse hvor mye unødvendig jeg poster på nettet, og jeg vil gjerne beklage til alle de som måtte dumpe ned på bloggen min uten å mene det. La oss håpe at det ikke er altfor mange av dem (og jeg regner vel egentlig med at de som måtte forville seg til denne nettadressen, vet hvordan de skal komme seg vekk igjen).

Dersom det skulle være noen som gikk seg vill på World Wide Web, og endte opp her, så kan jeg jo benytte anledningen til å vise vei til et langt mer hyggelig sted, nemlig Jamie Cullums blogg, som jeg er ihuga fan av (hva betyr "ihuga"?): www.terrifiedstudios.jamiecullum.com
God fornøyelse!

Banging My Head Against The Wall

Tequilafest på fakultetet i går. Ville tilstander. Våknet opp i morges og tenkte fuck fuck fuck. Viser seg at jeg ikke er immun mot tequilashots, slik jeg har prøvd å innbille meg inntil nylig.
Har forresten besøk fra Bergen! Var ikke så mye liv i henne i går, enda så mye alkohol vi prøvde å gruppepresse henne til å drikke, så vi gir det et nytt forsøk i kveld. Fint at det pøsregner og blåser noe helt forjævlig ute, forresten. Taxiselskapet kan vente seg noen telefoner fra oss i kveld. Mine sko skal ikke lide på grunn av værgudenes vrede.

Jeg har tatt opp strikking (igjen). Noe med regn og mørke gir meg en intens trang til å fabrikere firkantede ullprodukter, av en eller annen grunn. Og ja, jeg kan utelukkende strikke firkantede gjenstander. Så da blir det skjerfmania i år igjen.

Trivia (forts.)

I går fikk jeg faktisk reparert sykkelen min. Jeg gikk innom nærmeste sykkelsjappe (som på utseende å dømme så ut til å kunne selge nesten hva som helst) og fikk lappet bakhjulet sammen for 65 kr. Ikke verst.
Var storfornøyd da jeg to timer senere kunne trille en fungerende sykkel ut av den litt tvilsomme forretningen (hvor sykkelmannen forresten syntes jeg var "meget sød". Alltid like hyggelig å høre).
Endelig et framkomstmiddel med luft i hvert dekk, noe som jo er en fordel når man skal komme seg framover.

Trodde jeg.

I dag, da jeg etter cirka 15,5 timers matematikkstreving skulle komme meg hjem fra The Ghetto, hvor mattepartneren min bor, oppdaget jeg en forunderlig schlipp-schlapp-lyd som kom fra nede ved hjulene et sted... "Dette høres da mistenkelig mye ut som lyden fra et punktert dekk," tenkte jeg først. Men nei, det kunne vel ikke stemme? Jeg hadde da saktens fått dekket reparert rundt et døgn tidligere. Jeg resonnerte meg fram til at sykkelmannen måtte ha oversett en rift, og kikket ned på kilden til den uvelkomne lyden.
Det tok hjernen min noen sekunder å oppfatte at ikke bare hadde jeg nå plutselig et flatt hjul, men også et hjul hvor dekket var på vei til å falle av hjulrammen, og hvor slangen lå slengt utenfor dekket (og selv jeg som ikke akkurat kan kalle meg en sykkelekspert vet godt at slangen overhodet ikke har noe å gjøre utenfor dekket).
Du synes kanskje dette høres litt kjipt ut?
Think again.
Ikke bare hadde jeg nå en totalt ubrukelig sykkel (som forøvrig nektet å la seg trille på en normal måte); jeg var i tillegg stuck i nordvestlige ghettoland, uten batteri på mobilen, uten kontanter til bussen og uten å helt kunne veien hjem.
Etter noen minutters forsinkelse på grunn av en overhjelpsom, engelsktalende mann, og noen nokså hjelpsomme veiarbeidere som ønsket å tilby meg luft fra pumpen på maskinene deres (ok, ikke tenk skittent her; det er faktisk ingen annen måte å beskrive det på), trillet jeg avgårde gjennom to kommuner og de mørkeste gatene jeg har vært i på lenge. Glemte jeg å nevne hvilket tidspunkt dette var på? Ja. Klokken var 23.30.
En time senere bakset jeg meg inn på gårsdplassen vår, endelig trygt hjemme. Det er forresten mange merkelige mennesker ute og går på en onsdag etter midnatt. Så vet vi dét.

I morgen blir det vel en ny tur innom for å hilse på min lokale sykkelmann. Jeg gruer meg alt til å høre prisen på skifte av dekk.
Jeg begynner å lure på om jeg har litt dårlig sykkel-karma...

Trivia

Sykkelen min har punktert. Møkk.
Får ikke fikset den i dag fordi Lånekassen er treig og jeg er bankerott.
En københavner uten sykkel ligger omtrent like godt an som en buss uten hjul. På med gåskoene.

Fra Bronx til Red Light District

Etter å ha flyttet en del rundt og blitt kjent med uendelige trappetrinn over hele København, har B og jeg endelig slått oss til ro i en 3-værelses på Vesterbro. Det har ingenting å si at vi bor i byens svar på Red Light District. Vi er storfornøyde.
En blå bruktsykkel har jeg også klart å skaffe meg for en pen, liten slump penger, og nå kan jeg suse rundt som en ekte københavner med rugbrød og Guld-øl i kurven (bortsett fra at sykkelen min ennå ikke har noen kurv. Minor detail).

Studiestart var tøffere enn jeg trodde. Ser ut til at hjernen min har latt ett og annet slippe ut iløpet av mitt herlige Frankrikeopphold. Akk ja. Det er godt det finnes billig sjokolade å trøste seg med.
(Hørt sånt snakk! Altså har ikke ernæringsmaset tatt innersvingen på meg ennå.)

Hvis Lånekassen nå bare kunne skyndte seg bittelitt, sånn at jeg kan få unnagjort de livsviktige kjøpene i de kule butikkene, så ville jeg blitt en fullstendig lykkelig person.

Livets glade dager

En husløs og pengeløs students situasjon er kanskje ikke ideell, men f så bra man har det likevel!
Det har nå gått 2,5 uke siden jeg satte føttene på dansk jord, og de planter seg bedre og bedre ned i bakken. Her vil jeg bli en stund.
Rustur (ikke så dramatisk som det høres ut som, og har ingenting med rehab å gjøre) er galant overstått, og danskene er slett ikke så skumle som de har potensiale til å være. Jeg kan faktisk forstå en setning her og der, og ikke minst få stotret fram noen tanker og meninger selv. Det må vel kvalifiseres som en vellykket start.

Til tross for at jeg praktisk talt bor oppå to andre uskyldige (som er gjestfrie og har tatt meg inn i sin husstand fram til drømmevillaen/den billigste 3-værelses i området dukker opp) så våkner jeg opp hver morgen med et smil om munnen og en merkelig trang til å benytte bløte konsonanter i hvert ord.
Ettersom min roomie-to-be dukket opp med ekte, bergensk regnvær i går, er vi nå to stk stasjonert i København for å kapre de visninger vi klarer.
I dag venter årets første fredagsbar på Universitetet, og alkoholinntak er lovet fra kl 13.00.

****

In the ghetto

Jeg som trodde at ingenting kunne overgå fulle og sinte marokkanere i Syd-Frankrikes gater; jeg tok mektig feil. Her flytter jeg til København i den troen om at det skal bli en fin avveksling å bo i en av Skandinavias trygge gater etter et år med ustabile banlieu-tendenser i Montpellier. Ikke at jeg opplevde noe spesielt jalla der nede; livet var egentlig nokså bedagelig med unntak av raddiser som malingsbombarderte diverse offentlige bygg en gang i blant.
Jeg tenkte som så at Danmark, med sine pølser, guldøl og rundmavede mennesker, ikke ville by på stort mer action enn et par lørdagsslåsskamper ved utesteder. Lite ante vel jeg at jeg kom til å tilbringe noen av de første kveldene her hengende over rekkverket på balkongen for å observere skuddepisoder, hylende blålys, politihunder på leting etter pistoler i bakgården vår, høylytte opptøyer og politifolk som flykter fra flyvende objekter. Utenfor stuevinduet. Jeg begynner å innse at jeg kanskje har vært litt isolert i de trygge Sandviksgatene gjennom oppveksten. Men jeg skulle altså ikke behøve å reise lengre enn over Skagerakk for å få litt gratis Miami Vice-action i hverdagen. Kallenavnet på bydelen- NørreBronx - er ikke så langt fra korrekt.

Nå skal man ikke hoppe til den konklusjonen om at jeg desperat leter etter flybilletter hjem og vil flykte med halen mellom beina. Det skal mer til for å skremme meg, nemlig.
(Ok, sannheten er egentlig den at jeg uansett ikke skal bo her så veldig mye lengre, ettersom jeg leter etter egen leilighet. Men fram til da vegrer jeg meg ikke for litt real life ghettodrama. Jeg finner at det gjør meg til en mer herdet person).

København; ingen over og ingen ved siden

Jeg ankom denne herlige byen i går ettermiddag, og fikk en litt uvanlig treig start. Det første jeg klarte å gjøre på Kastrup, var å bli sittende fast i heisen, mutters alene. Men det var egentlig litt morsomt, ettersom vaktene jeg kalte på fikk helt angst for at jeg skulle vise meg å være en klaustrofobisk, paranoid skrulle. Noe jeg ikke er. De fikk lynraskt tak i en tekniker, mens jeg for min del syntes det var deilig å kunne stå i ro et par minutter, etter all den hektiske løpingen med 50 kg slengende etter meg (som forøvrig har gitt meg unødvendig gangsperr i armene).
Jeg ble møtt på Kongens Nytorv av en nokså beruset Bernt, og vi kavet oss til Nørrebro (noen løp i gira galopp, andre dro bagasjen etter seg og så ut som et takras).
I dag ble jeg tatt godt imot av min nye by, med sol og sommervær. Jeg fikk til og med en ny venn på vei mot sentrum. Folk blir voldsomt pratsomme når det er sol i Køben, ser det ut til (jeg er et levende eksempel på det).
En vidunderlig første dag i norske shopoholikeres paradis skal avsluttes med hjemmelaget pizza og dansk action-TV på sitt beste (om det finnes).
Føl dere frie til å misunne meg, den som vil!

ps. Fun Facts: naboen over gaten har julepynt i vinduet, og hjemme i Norge har det kommet en egen TV-kanal med programmer laget av utviklingshemmede personer. Tune in!

Pointless Nostalgia

Groggy, trøtt og hører på jazz. Gårsdagens Tøm Tankene var akkurat det jeg trengte for å avslutte sommeren i Bergen. Det har vært en bra tid hjemme, men nå er den slutt, og på tirsdag sitter jeg nok på et fly mot Kongens by. Er ikke så veldig trist for det, i grunn (selv om Bo Kaspers 'Du och jag' prøver å innbille meg at jeg er meget melankolsk).
Planen for ettermiddagen er å skrive en plettfri pakkeliste (there's no such thing), vaske uendelige mengder klær (vanskelig å vite hva man skal vaske, når pakkelisten ennå ikke er skrevet..)
og tilbringe en god del tid på sofaen foran Poirot. Fint om noen kunne funnet en leilighet for meg i København, siden jeg har det så travelt.

Med fare for å høres cheesy ut: Det er på tide med nye eventyr.
Kretatur med jentene har etterlatt meg med behagelig senkede skuldre og en trang til å komme videre i livet (sorry, det går ikke an å snakke om framtiden uten cheesy setninger).
Derfor passer det jo bra at jeg har kommet inn på Københavns Universitet. Selv om alt er litt kaotisk akkurat nå, klarer jeg ikke annet enn å smile ved tanken på en tre års invasjon i København. Leilighetsplaner med to venninner og flyreise om halvannen ukes tid. Ikke verst.

Island in the Sun

On an island in the sun
We’ll be playing and having fun
And it makes me feel so fine
I can’t control my brain

Weezer var inne på noe der! Og i morgen drar jeg avsted. Jeg skal bare sitte litt på koffertlokket først.

Kom forresten over en artikkel hvor noen hadde gitt pakkehjelp til fortvilte holidaymakers... Jeg siterer: "Ikke 10 par sko (...) er du kvinne bør du være skeptisk til antall plagg du har med deg".
Ok, dette er ikke pakkehjelp. Dette kalles en manns usle forsøk på å begrense kvinners bruk av tid til å velge ut antrekk på ferie. Og siden jeg ikke skal reise med noen mann på slep, har jeg konkludert med at dette tipset ikke gjelder for meg, og jeg har derfor pakket hele 12 par sko.

.. Er det galt av meg?

Begynner å forstå hvorfor jeg blir nødt til å sitte på den evinnelige kofferten.

Fem irritasjonsmomenter i hverdagen

1) Skrivefeil. Kan folk SLUTTE å blande "lenger" med "lengre" og "ennå" med "enda"?? Det betyr ikke det samme! Og til dere bedrevitere som skal bli journalister og liksom opplyse det norske folk; ta et rettskrivningskurs, takk. Ellers vil ingen ta dere seriøst! (La meg bare få understreke at det er helt i orden at jeg skriver feil her i mine innlegg, fordi jeg ikke går inn for å late som om jeg vet noen ting. Jeg er fullstendig klar over at alt jeg skriver er tull.)

2) Ting som blir trendy en stund, og som alle syns er selve kjernen av kulhet, men som egentlig er helt latterlig. Sånne sykler med miniatyrhjul, for eksempel. Til de gutta som sykler rundt på sånne med knærne oppunder haken og tror de er kule; det ser ut som om dere har rappet lillebror sin sykkel og tatt av støttehjulene.

3) Menn over 40 som fremdeles tror de er i sin beste alder. Sorry, men deres glansdager er dessverre forbi. Det er på tide å skaffe seg en kone, to barn og en hund, og slutte å legge an på ungjentene med slibrige sjekketriks fra åttitallet.

4) Poser med "praktisk" åpne/lukke-mekanisme. Som regel helt umulig å åpne på korrekt måte.

5) To be continued-endinger på TV-serier. Trolig kommer jeg aldri til å huske å se den andre delen på samme tid neste uke. Det som verre er; å forvente å se en kjekk episode av noe, og så er det del 2:2!

Dagens:

Hahahahaha! Min far skal bli lærer på Steinerskolen!!!!

Skyt meg.

Det regner i Bergen, og jeg føler endelig at jeg forstår meg på denne byen igjen.
Nå er det snart på tide å dra ut i den store verden atter en gang!
Bare 5 dagers jobbing igjen, og så er det nye opplevelser på timeplanen. For penger jeg egentlig ikke har, naturligvis, ettersom systemene hos Skatteetaten har gått sønder og sammen, og man skulle tro man var i Aserbajdsjan (forøvrig et ord som tydelig ikke er ment å skrives på norsk).

Å, om bare James Dean kunne blitt min!

Ett skritt fram, to tilbake

Jeg lurer på hvordan det kan ha seg slik at da jeg var skoleelev hadde jeg tid til alt på én gang - skole, innleveringer, prøver, lekser, venner, trening, hjemmekos, uteliv, kjæreste og opptil to deltidsjobber på samme tid - mens nå som jeg har sommerferie etter et studieår, klarer jeg såvidt å presse inn tid til en kaffekopp før jobb. Og resten av døgnet virker det som om jeg sover eller spiser, eller på forunderlig vis er nødt til å gå til en eller annen plass. Jeg føler at jeg går og går. Litt sånn som klokken (som aldri kommer til døren. Hah)

Kan svaret være at jeg rett og slett har blitt litt slitt i kantene idét jeg er på vei inn i mitt tjuende år?
Eller har jeg bare blitt for lat til å ha mer enn én tanke i hodet av gangen?

For better and for worse

Nå har det seg sånn at jeg har en jobb. Det er veldig fint. Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men det er noe helt særegent ved å klare å lage en perfekt softis i kjeks uten strø. Ingen andre enn de som har forsøkt dette, vil helt og holdent forstå hva jeg mener.

Arbeidsdagene går litt i ett, men noen ting stikker seg ut og klorer seg fast i hukommelsen; som for eksempel i går, da tre unge menn trillet kroner på isdisken og holdt på å le seg ihjel (på en jentete, fnisete måte) mens de bestilte den største isen jeg har sett i mitt liv. Ikke mindre lattermilde ble de da den ene av dem bestilte "sånn brunt pulver" på softisen. De blodsprengte øynene bekreftet mistanken min; de hadde røykt både det ene og det andre.
Jeg humret litt inni meg, og tenkte; det er jamen forskjell på folk. Noen ligger i solfylte parker og leker hippie på varme sommerdager, mens andre forsyner dem med is fra en trang, stekende butikk. Men noen bruker da også tusenvis av kroner på å drepe hjernecellene sine i tur og orden, mens andre tjener det heller inn.
(Jeg er eksempel nummer 2, i tilfelle noen ikke skjønte det.)

Bedre blir jo også dagene av de hyggelige, sommerglade kundene. Ok, nå skal jeg ikke høres helt idyllisk ut; de jeg sikter til når jeg sier dette, er de kjekke karene som lyser opp når de ser smilende, søte jenter med potensiell mat de kan spise. Jeg kan veien til en manns hjerte, nemlig.

Ikke en gang jeg kan klage over tanken på jobb, når det bringer med seg både økonomisk trygghet (HA HA, jeg mener shoppe-penger) og chilenske kjekkaser som snakker engelsk med sjarmerende spansk aksent, og som blunker til deg idét du serverer dem en perfekt softis i kjeks uten strø.

Tanker om det norske folk

Når man er ansatt i en stilling som krever at man yter service til fulle mennesker midt på natten (nei, jeg snakker ikke om prostitusjon), er det mange rare folk man snubler over.
Det er noe helt særegent ved fulle nordmenn, det tviler jeg ikke på ett sekund. Jo lengre ut fra bykjernen de er vokst opp, jo rarere blir de i påvirket tilstand.
Jeg må si at jeg synes nordmenn drikker seg usannsynlig fulle, og etter min mening burde man kanskje kutte ned litt. Siden jeg alltid er classy full og selvfølgelig uhorvelig høflig og grei selv beruset, føler jeg at jeg har lov til å heve et øyenbryn over den stadig stigende terskelen til nordmenns drikkestopp. På en helt vanlig torsdagsnatt på jobb kom jeg over både en mann som var slått i hodet med en flaske, én som sovnet over disken, og én som kom ravende inn og påstod at han ikke hadde ødelagt garnityrdisken vår. Det hadde jeg da heller aldri påstått, ellers takk.
Utenom disse artige skruene, var så å si samtlige av kundene for fulle til å se forskjell på tiere og tjuere, og de fleste mistet cirka halve hamburgeren sin i gulvet mens de spiste. Ellers var det også en dame som veltet ned fra en stol mens hun ventet på maten, og et par stykker som på død og liv skulle ha is klokken halv tre om natten. For ikke å nevne fyren som gjorde alt for å få oss til å kysse ham (vi snakker både triks og lureri; han var meget bestemt). Jeg kan jo bare fortelle at han måtte sjangle skuffet hjem igjen.

Og til dere drita menn i 40årsalderen som spør om jeg er interessert i å bli med dere hjem; svaret er nå og vil for alltid være NEI. Fulle, stinkende sexfikserte, usjarmerende griser født før 1970 er dessverre ikke min type (født etter 1970, derimot.. håhå).

Jaja. Så ble det jo penger inntjent i natt også. Men livet hadde vært lettere for oss stakkars nattevakter om folk hadde innsett at de 5 siste halvliterne kanskje ikke var noen god idé likevel.

A genious in economics I am not

Slik har jeg tenkt til å få 320 kr til å vare fram til 7. juli:

1) Spise mammas mat
2) Unngå å gå på kafé og shoppe; med andre ord låse meg inne
3) Ikke ha et liv
4) ....

Ok. Drit i det. Hva har man MasterCard til, anyways?
Jeg har nettopp bestilt tur til Oslo og billetter til Oslo Live! Dette er ingen tid for å spinke og spare.
Gi meg et gebyrfritt kredittkort og send meg av gårde!

Grønn som få

Jeg har raidet loftet.
Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men 90-tallet kan faktisk ha sin sjarm.
Hipp som jeg er, har jeg selvfølgelig kastet meg på gjenbruksbølgen (uten å dukke opp overalt med mammas rumpeforstørrende cordfløyelsjeans fra 1992 av den grunn). En mormorveske her og en og annen flerfarget tights fra min søsters barndom kan jeg godt tillate meg. Jeg fant verdens kuleste, røde skinnveske à la 50-talls skoleveske bak en haug av gamle collegegensere. Trodde jeg skulle dø på meg. Den står pent og pyntelig på hyllen min og venter på å bli brukt til frakt av skolenyttige og praktiske gjenstander til høsten, når jeg skal starte min universitetskarriere og være smart hver dag.

Bortsett fra mine nye bruktklær-impulser, har jeg ikke så mye å fortelle om. Jeg har omsider skaffet meg en sommerjobb, etter mye om og men, noe jeg priser meg lykkelig over. Nå lager jeg iskrem til sommerglade kunder på daglig basis. Skal slett ikke klage. Jeg hadde begynt å forberede meg på å skure inngrodde hotellrom en hel sommer.

Helgen gikk med til besøk fra Stavanger, og litt rom og cola gikk jo ned. Classy.
Mitt neste avbrekk får bli Oslo Live festivalen rundt 1. juli, og jeg forventer å få se igjen de fleste fra Montpellierklanen vår. De kan bare våge å lage andre planer! Jeg må tross alt få bukt med Montpellier-abstinensene mine.

Dette bildet kom opp da jeg googlet "mongo banan":

Oppdatering om ingenting

Det har skjedd forbausende lite de siste dagene. Akkurat slik jeg liker det best.
Noen venner er alt på plass, og resten bare strømmer til Bergen by som knappenåler mot en magnet. Hurra.
Jeg har ingen nyheter å komme med. Oi. Er det sånn det er å bo i Norge, mon tro? Blogginnlegg uten substans?

Home Sweet Home

Sånn. Der var jeg på plass i Norge igjen. Folk snakker herlig forståelig, og vinen er uherlig dyr.
Kjenner meg litt merkelig, noe som kan relateres til glede over å være på hjemmebane og tristhet over å ha lagt Frankrikeåret bak meg (kan også ha noe å gjøre med umenneskelig lite søvn de siste dagene).
Jeg prøvde tidligere på dagen å ramse opp alt som har skjedd de siste 9 månedene, men det ble egentlig bare en suppe av bilder som føyk forbi, og av en eller annen grunn endte alle tankerekkene med et bilde av latterfulle mennesker i solen på Café Joseph. Et bilde jeg i grunn er godt fornøyd med.
Det er for tidlig å bli nostalgisk ennå, selv om jeg må innrømme at jeg på togturen til Paris i går satt med pannen klistret til vinduet og stirret molefonkent på det franske landskapet, mens jeg prøvde å tatovere minnet av de siste ukene inn i hjernebarken.
Om jeg ikke skulle lykkes i dette, så finnes det alltids rundt 5500 bilder som kan dytte meg litt på veien til memoryville.

Hva har jeg fått ut av denne første etappen av veien til å bli voksen, spør du deg kanskje. Jeg tror svaret får bli at jeg sitter igjen med enda et ønske om å reise ut i den store verden, samtidig som jeg har lært å sette pris på Norge. Oh, kjære Norge. Da jeg trasket hjemover etter en gjennomsyret kosekveld med gamle venner, og kjente lukten av syriner og norsk forsommer, fikk jeg nesten lyst til å skrive et nasjonalromantisk dikt.
Men jeg skal prøve å overvinne denne trangen, for jeg har aldri vært den helt store fan av folk som poster egenkomponerte dikt på offentlige blogger. Og jeg har heller aldri vært noen Inger Hagerup. No offense mot henne, altså. Jeg er faktisk forelsket i diktet om mauren, bare så dere vet det.

Uansett. Som en siste salutt til ære for Montpelliertiden, må jeg bare få være så ukarakteristisk klissete at jeg vier en hilsen til alle de underbare menneskene jeg har tilbragt året sammen med. Det blir ingen tårer fra meg, men jeg telepaterer et overdrevent koselig kosesmil til dere alle, og håper at dere får en koselig kosesommer og koser dere riktig!

À bientôt, Montpellier. Vi sees nok snart igjen.

Hun er flagget som vaier i vind

Jeg har oppdaget noe nytt ved meg selv. Jeg blir ekstremt nasjonalistisk i utlandet.
Jeg tuller ikke. Jeg er gjennomsyret norsk når jeg befinner meg i Frankrike; men straks jeg setter foten på norsk jord kommer jeg til å lengte til andre og bedre steder. Det er et rart fenomen, dette med nordmenn i utlandet.

Vi var nemlig i Toulouse i helgen for å feire 17. mai. Noe som i seg selv betyr at vi går til ganske lange mesures for å få veive det norske flagget på nasjonaldagen vår. Det er tross alt 2 timer med TGV for å komme seg dit.
Vi ankom lørdag ettermiddag, og det skulle være fest i leiligheten hvor vi crashet.
Tilfeldigvis var da dette også dagen da glorete, østeuropeisk musikk blir direktesendt over hele Europa (også kjent som Grand Prix), og etterhvert som vinflaskene ble tømt, og stuen fyltes med norske studenter, kunne man skjære i den patriotiske ånden i luften med en kniv. Resultatene begynte å strømme inn fra diverse østblokkland, og fløtepusen av en Ivo Caprino-dukke som i år var Norges bidrag fikk poeng etter poeng.
De av oss som tidligere hadde holdt seg for øynene av flauhet mens unggutten med fela tok av på scenen, ble nå plutselig ihuga eurovision-fans. Det er litt av et syn å se 40 norske studenter skåle og juble og applaudere fordi en oslogutt med markerte øyenbryn får innbilte poeng fra land som Montenegro og Bosnia.
Men glade ble vi uansett da Norge (aka Alæks) vant, og utover kvelden kunne plutselig hele forsamlingen teksten til Fairytale utenat. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kose meg under en Grand Prix-sending. Men der kan du se. Nordmenn i utlandet, altså.

Dagen derpå startet med champagnefrokost, og når alle hadde fått i seg nok glass til å bli i sanghumør, dro vi avgårde for å marsjere i 17. maitog. Jeg hadde sett for meg en liten, pinlig forsamling av nordmenn som spaserte rundt i stillhet. Men nei. Over 100 mennesker inkludert et fransk korps stod klar med gigantiske, norske flagg. Folk hadde bunader, dress og sangtekster. Det var 17. maifeiring etter boken.

Det franske korpset (som forresten bestod av en random samling gutter med dreads og Doc Martenssko) hadde spesialisert seg på Norge i Rødt Hvitt og Blått, og det samme hadde tydeligvis vi nordmenn.
Det champagneboblende toget endte i en sal på universitetet, hvor et gigantisk langbord var dekket av rømmegrøt, vafler, snitter, boller og pølser (!). Og mer champagne.
Det ble en lystig dag. Spesielt da folk insisterte på sekke- og potetløp i hagen, og kjolekledde, brisne jenter i stiletthæler sprintet rundt med poteter på skjeer. Priceless.

Siden gikk vi hjem og sov i 3,5 time, før vi kastet på oss festklær og dro til en restaurant hvor det var dekket til 90 gjester. Vi fikk 3-retters middag og vin, vin, vin. Det er verdt å nevne bordet med usjarmerende klyser som ble sørpefulle under middagen og kastet brød på de andre gjestene, etterfulgt av tagliatellespising med hendene. Sjarmerende.

Nachspiel fulgte, med Fairytale på repeat og diverse andre Grand Prix-sanger boomende gjennom høyttalerne (bla.a Bobbysox, Abba og Jan Teigen).
Alt i alt var det en usammenlignbar 17. mai, som slår alle feiringer på norsk jord ned i støvlene.

Nå må jeg ta meg en tur på kafé for å fylle opp dagens kaffe-og sladrekvote. I mellomtiden sitter søsteren min på flyet hit, og i kveld blir det nattklubb på stranden. Ha en fin langhelg, da folkens!

The times they are a-changin'

Sånn, da var dét gjort.
Jeg har nå fullført et helt studieår på et fransk universitet.
Alle eksamene er overstått, og foran oss venter nesten tre måneder med tomrom. Jeg skal nok klare å fylle dem opp på et eller annet vis.
Hva har jeg egentlig lært dette året, tar jeg meg selv i å undres.
Jeg har lært at noen lærere burde blitt sparket for to tiår siden. Og jeg har lært et språk (et halvt ett, i det minste). Jeg har lært at det ikke funker å lære språkhistorie når man er fyllasyk og har sovet i 3 timer.
Jeg har lært at det ikke finnes pene mennesker på Paul-Valéry. Og at raddis-protestantene på skolen mest sannsynlig er ansvarlige for avskogingen av Brasil på grunn av alle manifestasjons-flyersene deres.

Alt i alt har det vært et bra år. Bedre enn jeg kunne ha sett for meg, faktisk. Mesteparten av året har blitt tilbragt på en sofa i rue Jacques Coeur.

Det er to uker til jeg reiser hjemover, og altfor mye som skal oppleves innen den tid.
Til helgen pakker vi kofferten full av festklær og drar av gårde til Toulouse for å feire 17.mai med våre norske medpatrioter der borte.
Og i kveld skal det stelles i stand til "siste-fest" i den store leiligheten. Vi skal nok få tiden til å gå.
Nå må jeg dessverre gå og være opptatt med sommerferie!

Janteloven til trikken i Montpellier

1) Du skal ikke tro du får sitteplass, selv om det tilsynelatende er ledige seter; handleposer hører som regel hjemme på de ledige setene.
2) Du skal ikke tro du får komme ut av trikken før de andre begynner å presse seg inn
3) Du må ikke tro at du rekker opp til håndtakene man liksom skal holde seg fast i; de er der bare til takpynt
4) Du må ikke tro at folk tar på seg deodorant før de presser seg inntil deg i kupéen
5) Du må ikke tro at folk trekker inn i vognene for å gi plass; alle skal stå i midtgangen, helst rett foran dørene
6) Du må ikke tro at du slipper unna billettkontroll, selv om årskortet ditt ligger helt nederst i vesken din, og du bærer på 4 umenneskelig tunge handleposer
7) Du skal ikke tro at du kan ta trikken hjem fra fest; siste avgang er sånn cirka 5 timer før du er ferdig å feste
8) Du skal ikke tro at du er noe, bare fordi det tydeligvis er en uskreven regel at folk kan glo uhemmet på alle som kommer inn i vognen i minst 10 minutter uten å blunke
9) Du skal ikke tro du får la tankene vandre i fred og ro på trikken; her i landet hopper det på trekkspill-menn fra Romania rett som det er, noen ganger akkompagnert av en CD-spiller med russisk folkemusikk
10) Du skal ikke tro at trikken er for alle; den er nemlig aller mest for mødre med barnevogn og gigantiske hunder.

Ok, hvem sin idé var det egentlig å innføre ordningen med at man kan drikke så mye champagne man vil i én time for 3 euro? I går elsket jeg den skyldige, men i dag har jeg innsett at det er det mest idiotiske påfunnet noensinne. Spesielt finner jeg det fascinerende at vi fra klokken ti på elleve til klokken elleve klarte å helle ned 3 hele glass hver, noe som jeg normalt ville vurdert som umulig for meg. Der oppdaget vi noe nytt, gitt.
1) gratis champagne gjør deg full
2) gratis champagne gjør deg veldig full.

Jeg våknet da opp i dag tross alt. Riktignok gikk jeg og la meg igjen ganske fort, og våknet for andre gang klokken halv fire. Det er så sykt hardt å være student.
Jeg prøver å fortrenge at jeg burde lese til eksamen, også. De fire jeg skal ha mandag, tirsdag og onsdag. Men hei, det er jo det man har søndager til. Og i dag er det 8. mai og fredag og fri. Hvilket overhodet ikke betyr at jeg har tenkt til å drikke en dråpe alkohol for å feire.

Jeg hater trommesett, forresten. De burde bli bannlyst fra jordens overflate. Naboen, som tilfeldigvis har rom vegg i vegg med soverommet mitt, har kjøpt seg nye trommer. Jeg HATER. Vi som trodde at nybegynner-basspilleren i etasjen over den store leiligheten var gale. Det kan faktisk ikke måle seg med nybegynner-trommis.

Nå rømmer jeg fra det usle forsøket hans på å bli den neste Dave Grohl, og barrikaderer meg med Elisabeth & Bernt og deres blessed dataer stappfulle av filmer.
Ha en fin frigjøringsdag, da! Juhei.

Revelation

De siste dagene har jeg hatt en skikkelig merkelig følelse i kroppen, som om noe er galt, eller som at jeg har glemt noe viktig. Jeg har sjekket om jeg har glemt å betale noe, om jeg har glemt å sende noe, om jeg har glemt å ringe noen... men nei. Nøffing. Rett og slett må jeg innrømme at jeg ikke har vært helt meg selv, noe som har gått utover humøret (hvilket vil si at jeg bare har smilt 75 % av tiden, og ikke 90 %).
Jeg vil ikke gå så langt som å kalle meg moody, men... det var litt som om jeg hadde spist noe jeg likte skikkelig dårlig.
Kom hjem i dag med den samme, rare gnagende følelsen, hadde ikke matlyst og trodde jeg var blitt premenstruell på helt fullstendig feil tidspunkt (man vet jo aldri hvilken effekt 20 liter alkohol kan ha på hormonsystemet, forresten).
La meg under dynen i mørket på rommet og var skikkelig mutt, om det er et ord. Funderte litt på hva som var greien.
Et lys gikk opp for meg (sånn rent metaforisk), jeg tråkket på meg noen sko og gikk målrettet til Virgin Megastores oppi gaten.
Og så kjøpte jeg to bøker. Ga blaffen i normen om at man bare skal lese fransk når man er i Frankrike blabla. Kjøpte engelsk pocket.
Gikk hjem, installerte meg i sofaen, og hvem skulle trodd at ethvert spor av den irritable meg forsvant på et blunk. Det var jo selvfølgelig bare en bok som manglet.
Uten å jevnlig isolere meg fra omverdenen med et par bøker, går jeg rett og slett litt på veggene. Dette burde jeg selvsagt ha visst; det var jo sånn jeg kom meg gjennom videregående.
Mistenker at jeg har innbilt meg at jeg har det så avslappende og så bra at jeg ikke trenger en liten eventyrverden, men jo, jeg gjør faktisk det. Jeg tror ikke min mentale helse er bygget for å leve i nåtiden absolutt hele døgnet (uten at jeg har tenkt å bli schizofren av den grunn).
Nå skal jeg leke asosial og lese, og prøve å ignorere at jeg har en grammatikkprøve i morgen (grammatikkbøker teller ikke under kategorien av bøker jeg kan isolere meg med).
Nåde den som forstyrrer meg. Med mindre de har med is.

"Når du er ferdig med suppen, da er du fornøyd"

I dag kommer det ingen dype eller kloke ord fra mitt tastatur.
Det er rett og slett ikke noen tankevekkende intriger å fortelle om, og svært lite i hverdagen har vekket den kritiserende delen av hjernen min.
Jeg lurer på om jeg har blitt litt sløv. Ikke kronisk, men litt midlertidig sløv.
Sol, tropenetter og lite søvn er faktorer som spiller inn. Og kanskje fredagens grillfest hos britene har litt å si.

Om noen dager starter eksamenstiden, som egentlig ikke er alvorlig nok til at den burde få gi navn til en egen tid. Det er godt mulig at jeg har fått solstikk, for jeg stresser nesten ikke.

Noen som vet hvor mange sit-ups man strengt tatt må ta før man ser fantastisk ut?
Hvis svaret er mer enn 25, så gidder jeg ikke.

Var det noen som hadde bestilt 1 stykk Fornøyd jente?

Jeg sykler!
Det er gøy.
Altså, jeg sykler ikke akkurat nå i present moment, håhå. Men sånn generelt, liksom.
Skjønner ikke hvorfor jeg ikke har gjort mer av det tidligere i livet.

Eller, jo, jeg skjønner faktisk godt hvorfor. Fordi jeg kommer fra en by som stort sett ikke består av annet enn en gigantisk samling oppoverbakker.

Men her sykler jeg, da altså! I hvert fall har jeg tenkt å begynne med det. Til nå må jeg innrømme at jeg bare har syklet en liten håndfull ganger. Men bare vent; jeg skal bli en av de irriterende syklistene som kjører på kryss og tvers i trafikken som villmenn.
Eneste skjær i sjøen, er at ingen kommer til å irritere seg over meg her, for i Montpellier kjører bilistene som noen lovløse 14-åringer på rømmen.

Note to self: kjøp sykkelhjelm.
Note to self # 2: Ikke ta det så tungt når jeg ender opp med å ikke kjøpe den sykkelhjelmen.
Note to self # 3: Bruk hårstrikk og lukk munnen mens jeg sykler

All songs must come to an end...

... But that's no reason not to enjoy the music.

Jeg vil ikke dra fra Montpellier.
En dag, jo. Men ikke ennå. Ikke på langt nær ennå.
Rettere sagt; jeg vil ikke dra fra den tilværelsen jeg lever i på dette tidspunktet. Følelsen av at du aldri vet hva som kan skje i morgen, blandet med en følelse av trygghet og lykke. Jeg vet at jeg sjelden kommer til å være så harmonisk (om man noengang kan kalle meg dét) som jeg er nå, og dette gir meg både lyst til å lene meg tilbake og nyte livet, og til å løpe rundt og vifte med armene og overtale alle rundt meg til å gjøre fire ting på én gang.


Jeg trøster meg med at vi ennå har tid; litt over en måned. Og i tillegg er Montpellier-tid noe helt annet enn hjemme-tid. Her varer en uke i en måned, når man tenker på alt som kan skje fra én dag til en annen. Det er ikke rent sjelden at man treffer både 7 og 8 nye mennesker på en kveld, som man glemmer at man har truffet noen dager senere (for da har man jo gjerne truffet enda en hel hurv).
"Hurv" er forresten et ord man burde bruke oftere i det norske språk.

Så la oss inderlig håpe at de fem ukene som gjenstår alle retter seg etter Montpellierisk tidsregning, og at folk ikke nøler med å underholde oss hvor enn vi står og trår.
I tillegg har jeg inngått en genial avtale med enkelte her nede; dersom en av oss skulle få fryktelig lyst til å gjøre noe gøy (hva som helst), kan den andre IKKE si nei, så lenge det ikke gjør at man stryker på eksamen. Med visse forbehold.
Det kan sprite opp hverdagen alvorlig!
Ikke at hverdagen egentlig trenger så veldig mye mer sprit.

Kuen har fire hjørner

Det er fredag, jeg har vært på vorspiel med 4 hyggelige jenter, 4 vinflasker er tomme, og det er god stemning utenfor utestedene.
Men det skal ikke jeg få noen glede av, for jeg sitter hjemme med joggebukse og tekoppen, og har ingen finger med i spillet når det gjelder å tømme de 3 literne med edle dråper. Småuggen som jeg fremdeles er, har jeg tatt kvelden, og jeg tror at kroppen min vil takke meg for dette i morgen. Det bør den. Jeg nekter å gå glipp av überkose-gøy for ingen grunn.

I slike stunder er jeg lykkelig for at mtv.com eksisterer, sammen med all hjernedød web-tv det bringer med seg.
Jeg er også glad for at jeg ikke ble verre angrepet av de mugne parasittene, for eksempel på lik linje med eksamenstiden forrige semester, da jeg burde ligget syk i minst 7 dager (men måtte tvinge meg opp til de stinkende eksamene. Eksamenene. Eksamennene. Eks-mennene. Hø.)

Jeg har derimot hatt litt hell i uhellet, og klarte å komme meg opp kl halv ni i morges for å ta toget til Arles med papsen og frøkna. Solt noen kvadratcentimeter av armene fikk jeg gjort, og greier. Spist litt, ikke minst. Meget fornøyd med innsatsen. Og pappas lommebok.

I morgen venter det meg en lang og traust lekse-dag, hvor Anne og jeg skal jobbe iherdig og ivrige med et prosjekt om vin. Vi har selvsagt klart å sprite prosjektet opp litt ved å faktisk TESTE vin (og da mener jeg ikke det tullete spytte-ut-etter-å-ha-smakt-greiene). Men likevel; samme hvordan man snur og vender på det, så er skriving skriving, og selv ikke det at forarbeidet (kall det gjerne researchen) var artig, kan endre på det faktum at vi må skrive side opp og side ned innen morgendagen er omme.
Men.
Jeg har bedt immunforsvaret mitt pent om det kan manne seg opp til i morgen, siden jeg er så snill mot kroppen min i dag, slik at jeg kan ta meg en bytur i morgen.
Det er tross alt siste dagen av ferien (utenom søndag, men det teller ikke). Selvsagt kommer ikke skolestart til å hindre oss i å gå ut, meeen det er liksom noe helt eget ved å kunne feste på en feriedag. Jeg vet at folk skjønner hva jeg mener.

Jeg har for ørtende gang fått høre at hvis jeg skulle vært en farge, ville det vært lyseblå. Jeg synes dette er ganske interessant, i og med at jeg så og si ikke eier noe lyseblått. Men noe må det være. Lyseblå sjarm? Lyseblå utstråling? ... Aura? (Oh, nå kom jeg på et sitat fra Almost Famous: "Your aura is PURPLE". Det var ikke helt det samme som lyseblå, men dog, passet ganske bra inn med det sitatet nå).
Anyways. Jeg tenkte kanskje at jeg burde skaffe meg noe lyseblått. Sånn, bare derfor. Får bare håpe at det ikke blir overkill av lyseblå vibber fra mitt vesen.

Ja, dette var sikkert veldig interessant for alle å lese om; sånn blir blogginnleggene når jeg har vært nødt til å slepe meg hjem før kvelden engang har begynt.
Happy weekend, da folkens. Ikke spis fordervet mat, hvis noen by any chance lurte på om jeg hadde et godt råd for helgen.

Når noe skjer, så skjer alt. På én gang.

Denne uken ble litt mer innholdsrik enn jeg hadde planlagt. Imidlertid har jeg overhodet ikke gjort noe av det jeg hadde planlagt (men etter å ha levd dette franske halvlivet i snart ett år, begynner jeg å bli vant til at ting ikke alltid går sånn som jeg har risset det inn i stein på forhånd).

Jeg har en bombet leilighet og flashbacks fra kvelden i går som jeg er litt småskeptisk til. Jeg var på ingen måte drita, for sånt driver jeg ikke med, men hodet mitt forteller meg at noen vinglass for mye ble det nok. Takk og lov at jeg ikke har en streng, seriøs arbeidsgiver som kunne funnet denne bloggen og gitt meg sparken på flekken fordi jeg var så ulur å dele alle mine festvaner på verdensdekkende web.
Takk og lov at jeg er ung og dum og ansvarsløs.

I går hadde vi forresten et innholdsrikt vorspiel, hvor vi diskuterte fram og tilbake alle våre problemer i verden (mindre viktige dog de alle er), og hvor vi til slutt kom fram til konklusjonen om at vi er blant de 10 000 heldigste i verden. Dette kom vi fram til etter mye refleksjon og nøye overveide argumenter, og jeg kan si at jeg er meget fornøyd med å ha slått resten av verdens 6 milliarder-og-noe innbyggere.
I vår lykkerus, sprang vi på byn med hodet fullt av tanker om hvor fantastisk vi har det, og om hvor fantastiske vi var, og det ble en riktig så artig kveld.
Men så våknet jeg i morges og skjønte at skjebnen alltid sitter på sidelinjen og venter til du tror du er verdens heldigste menneske; og så slår den til. Med ondskapsfulle, harde slag.
Det første som ventet meg var en litt pinlig morrasamtale med dj-en fra kvelden før. Ja. Han okkuperte den andre halvdelen av sengen min. Nå skal jeg ikke få det til å høres ut som om jeg er et angrende vesen, for det er jeg ikke, så jeg legger til at vi hadde en veldig hyggelig farvel som inkluderte en kopp te.
Jeg ble så invitert til å sitte på med en ny bekjent til stranden; men verken nydelig vær eller nydelige franskmenn kunne forhindre det faktum at jeg nok en gang har endt opp med en matforgifning.
Denne gang var det nok min egen feil, ettersom jeg lagde wok med en kylling som hadde ligget uten pose i fryseren i ukesvis, og som etterpå hadde ligget opptint i kjøleskapet i to dager (ærlig talt, jeg som selverklært skal bli ernæringsfysiolog burde da strengt tatt trampet på denne kyllingen for lenge siden og kastet den i nærmeste søppelbøtte. Men det er sånt som skjer når man er fattig student med et krevende behov for kjøtt).
Så altså ble jeg pent nødt til å takke nei til det hyggelige strandtilbudet, mens de to eneste vennene mine som er igjen i Montpellier i ferien hadde en vidunderlig stranddag i møte.

Ikke nok med at jeg ikke kan få ned en eneste matbit; i tillegg tramper det 40 yrkesskoleutdannede tømrere rundt i bakhodet mitt, samtidig som trangen til å vrenge magesekken ser ut til å bli større jo mindre man har å kaste opp. Umm, sexy.

Pappa og konen hans sitter akkurat nå på toget til Montpellier, med forventninger om en smilende pike som kommer dem i møte på togstasjonen, full av energi og godvilje.
Det er nok ikke helt det glansbildet som vil treffe dem på Gare st. Roch. Snarere en gretten, utsultet studine med uvasket hår og et behov for å syte og klage.
Jaja. Jeg får klistre på meg det velvillige smilet fra i går kveld, da verden smilte til meg og jeg var sikker på at jeg var en av de heldigste på jord.
Sånn kan det gå når man hviler på sine laurbær for lenge av gangen!

"Alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg at dét var livet"

For tiden holder jeg på med mye rart. Dobbeltbesøk fra Bergen hjelper veldig på humøret. Dessverre er det deres siste dag i dag (herav grunnen til at jeg er våken før 12), og vi skal presse inn så mye som mulig på programmet de neste 24 timene. De siste dagene har hovedsaklig gått med til sene frokoster (type kl 16.00), henging i den store leiligheten som vi har okkupert, matlaging og byturer. Litt shopping har vi da også fått med oss, men underlig nok ikke så mye sightseeing. Jaja. Hva har man vel siste dag til? Klart vi rekker å se hele byen, besøke alle kaféene vi har glemt og i tillegg gå ut på kvelden!
123 start.

Hmm. De andre sover fremdeles, tross min skingrende morrastemme som roper "gooooood mååååren" av all sin halvforkjølte kraft.

***

Jeg er forresten midt oppi studiesøknader også. Jeg har nå dekket hele Skandinavia, noe som vil si at mitt vitnemål svever rundt et sted i både Stockholm og København. Jeg antar å komme inn på førsteprioriteten, som er i Køben, men man kan jo aldri være for sikker. Så jeg søker absolutt alt, absolutt overalt. Nesten.
Og det tar litt tid. Gleder meg til det hele er overstått og jeg kan begynne å mentalt omstille meg til det stedet jeg skal bo de neste 3-5 årene. Shit, det er lenge! Og jeg som bare er en skarve tenåring fremdeles. Hvordan skal dette gå?

Dette får jeg hanskes med en annen gang. Har ikke tid til hysteria i dag. Jeg har to søvnige bergensere å ta meg av.
Må gå og vekke dem på en litt mer effektiv og brutal måte.

Livet er en dans på roser; bare synd at ingen tok vekk tornene før dansen startet

Dagene har gått merkelig i ett de siste ukene. Jeg tar meg stadig i å glemme hvilken dag det er; som regel synes jeg at alle dager virker som en lørdag.
Dagene har vært en blur av soling, fellesmiddager og byliv, et resultat av middelhavsklimaet og franskmenns vanvittige trang til å streike og blokkere inngangen til universitetet sånn at alle må ta dagen fri.
Det har blitt så mye uforventet fritid i det siste, at det rett og slett begynner å gå inn på den mentale balansen til enkelte. Noen føler seg intellektuelt understimulert, og velger å brukene dagene til å lese The Economist og se samfunnskritiske dokumentarer fra internett.
Andre velger å trene daglig, mens resten av oss nøyer oss med å late oss på gressplener og fundere over hvor lenge denne tilværelsen kan vare. Jeg må innrømme at jeg er litt bekymret for intellektet mitt selv. Ikke nok med at jeg knapt har tatt i en avis siden jeg flyttet hit; i tillegg har vi oppdaget Paradise Hotel Norge på TV3, og presser oss sammen i sofaen 4 dager i uken og ler rått av de talentløse menneskene på skjermen. I begynnelsen godtet vi oss riktig over at vi i det minste hadde en IQ å skryte av, og over det faktum at vi så hvor latterlig språkbruken til deltagerne var. Men i det siste har jeg måttet ta meg litt i nakkeskinnet; det er da merkelig hvor mange likheter man finner mellom Paradise-livet og Montpellier-livet... De soler seg hele dagen, vi soler oss hele dagen. De går rundt og finner på teite fritidsaktiviteter, vi gjør det samme. De drikker seg mongo hver kveld og danser teit, vi danser teit på nattklubber dag ut og dag inn. Den eneste forskjellen blir vel at vi faktisk ikke har sjansen til å vinne 300 000 kr, eller hva det nå er. Noe som gjør oss om mulig enda mer patetiske. Hmm.....

I det siste har jeg fått en oppvekker som har gjort at jeg plutselig følte meg 10 år eldre.
Vi har vært vitne til at to store karer banken opp en fyr utenfor en nattklubb to ganger, og vi tok på oss ansvaret med å ta oss av fyren til ambulansen kom etter nesten 1,5 times venting. Som de eneste normale menneskene i dette landet, gjorde vi det enhver person med et hjerte ville gjort; vi passet på ham og sørget for at han ikke ble bevisstløs, og holdt ham varm til det udugelige, franske helsevesenet omsider dukket opp. Dette fant imidlertid sted like utenfor en nattklubb, og dørvaktene gjorde nada. Ingenting. Vi ropte og skrek til dem om hjelp, men de bare ristet på hodet og sa at det ikke var "deres problem". Ok, nå er ikke jeg alltid en skytsengel heller, men jeg ville tro at når en person blir sparket i hodet 15-20 ganger rett foran øynene dine, at det da er alle tilskuernes problem å reagere. Jeg er sjokkert.

Bedre blir det ikke av at jeg i dag fikk høre en horribel historie om min roomies venninne; hun hadde gått hjem alene mandag kveld, da en mann hadde kommet bort og spurt henne hva klokken var. Hun hadde fortalt ham det, og i det hun kikket på armbåndsuret sitt, tok han tak i hodet hennes og slengte henne i bakken og slo henne. Jeg har aldri hørt på maken. Heldigvis hadde hun skreket så høyt at hu tiltrakk seg oppmerksomhet, og fyren hadde blitt skremt og løp vekk. Hun kom seg unna uten noen store skader, annet enn sjokket over å bli overfalt på åpen gate en vanlig mandag, og med en frykt for å gå alene som nok kommer til å sitte i henne en stund...
Hun har levert klage til politiet, men det kommer selvsagt aldri til å få noen konsekvenser for det rævhålet som overfalt henne. Vi mistenker at han hadde håpet hun skulle ta opp mobilen for å se på klokken, slik at han kunne stjele den, og at han ble forbanna da hun viste seg å ha på seg en klokke; men man vet aldri hva som kunne skjedd dersom dette hadde hendt i en mørk bakgate uten andre rundt. Det er så sinnsykt skremmende at jeg nesten ikke har lyst til å bo her lenger.
Takk og lov for at det går mot lysere kvelder, og at jeg har mange gode venner som tar vare på hverandre! Evig snille Bernt har sverget å følge alle og enhver hjem når som helst på døgnet, og i tillegg er det ingen av oss som sier nei til uventede slumberparty hos hverandre dersom noen vil slippe å gå alene hjem om natten.
Men likevel, det har veldig mye med flaks å gjøre. Jeg kommer aldri til å be folk om å følge meg hjem klokken 22 om kvelden når jeg har vært hos venner og sett film, liksom. Hmm. Dette gjør slett ikke noe godt for inntrykket av Montpellier. På dagtid er byen verdens fineste, men på nattestid innser jeg at vi slett ikke bor i Norge lenger.


En tanke som betrygger meg, er at jeg har funnet meg en hyggelig fyr som går over stokk og stein for å følge meg hjem (til og med på dagtid; jeg fikk ikke lov å gå alene fra kafeen i dag etter at jeg fortalte ham historien om venninnen vår...nåja, kan jo være at han insisterer på å gå med meg overalt av andre grunner også...) Så jeg setter meg ikke på et fly hjem med det første.
Men så sannelig; jeg føler meg faktisk mye eldre enn før etter å ha opplevd slike ting. Det er som om du innser at alt ikke er så trygt og behagelig som vi alltid har trodd. Vi har vært så isolerte. Dette er den virkelige verden. Jeg skal ikke bli helt dyp og filosoferende nå, altså, men jeg må si at oppholdet her har gjort inntrykk på meg på mange måter, både positive og negative.

Med det sagt, tar jeg meg nå en tur til Irene for å bake kake og mest sannsynlig se Parradais.
Om en ukes tid kommer Bi og Åse på besøk, det kommer til å ta helt AV. WEEEEEEE!

(ok, jeg er ikke helt voksen ennå.)

Baila baila baila me

Det er sol. Det er varmt. Selv om ingen franskmenn har forstått at det snart er sommer, så har vi norske innsett det for lenge siden, og vi nøler ikke med å pakke piknikkurven og slenge oss ned gresset med solbriller og singletter, mens vi vender ansiktet mot solen og sverger på at vi skal bli brune. I midten av mars.

Greit nok, det er ikke akkurat stekende hett, og jeg må innrømme at skjerfet skulle på i morges da jeg gikk til universitetet. Men det setter ikke en demper på humøret; det er virkelig noe særegent med nordmenn og sol.

Så mens franskmennene pakket kåpene rundt seg og satte seg i sine små gjenger i parkene mens de lot livet gå sin vante gang, bruste vi nordmenn over av lykke, brettet opp buksebeina, kastet jakken og slengte oss utover gresset for at mest mulig av overflaten skulle dekkes av sol. Og på kvelden dro vi på Gipsy Kings konsert (hvor en bekjent var oppvarming), og med de spanske latinorytmene bestemte vi oss for at nå var det sommer.

I dag fikk jeg oppleve enda en dose überfranskhet, da vi kom til universitetet og så at alle portene var blokkerte av medstudenter. Her kommer ingen forbi, sa de, og dermed måtte vi gå hjem igjen. Dette kalles da en streik, og det er like vanlig at det er streik som at det ikke er streik. På universitetet hadde de blokkert alle dører, vinduer og andre potensielle innganger med bord og stoler, og vi stakkars utlendinger som derimot IKKE var i streik, så ingen annen mulighet enn å snu og traske tilbake til våre overprisete sentrumsleiligheter. Siden ingen av oss egentlig hadde spesielt lyst til å ha språkhistorie uansett, så vi ikke på dette som noe å klage over. Jeg dro hjem og lagde meg litt god mat, og tenker nå å ta en tur til elven hvor vi skal sole oss, gumle baguetter og planlegge helgen.
Alle er sikkert dødslei av å lese om hvor fantastisk jeg har det, så jeg skal spare dere for flere misunnelsesverdige detaljer fra uken som har gått.
Istedet vil jeg benytte siste linje til å ønske alle en riktig god helg, og stakkars dem som skal sitte inne og lese til eksamener. Det skal nemlig ikke jeg.

God helg!

Den første dagen i resten av mitt liv

Etter en liten bloggings-pause er jeg nå tilbake, like humørsyk og sarkastisk som alltid.
Takk, takk, en applaus gjør seg godt.

Siden sist har jeg hatt en fortryllende awakening om framtiden da jeg var i København, og etter en dag tilbragt på Københavns Universitet føler jeg meg ett skritt nærmere de voksnes tilværelse.
Jeg skal ikke skryte på meg for mye, ettersom jeg slett ikke opptrådte modent gjennom hele Danmarksoppholdet, men derimot tillot meg litt tull og artigheter. Noe som strengt tatt var nødvending blant Mia og Marie og deres underholdende venner.

Tilbake ved universitetet i Montpellier fant jeg ut at jeg hadde gått glipp av en del undervisning, merkelig nok, men lot ikke dette stanse meg i å more meg riktig så mye både på mandag og tirsdag, og jeg tror kanskje jeg moret meg litt i meste laget tirsdagen.
Anyways.
I kveld blir det meksikansk mat i leiligheten med noen franske og noen norske, og det er roomie som arrangerer og tar seg av alt. Høres beleilig nok ut.
Derfor tenkte jeg å koste på meg en kaffe på Columbus, dersom Anne vier meg litt av sin dyrebare tid, og dersom jeg fremdeles har midler på mine bankkort. Det førstnevnte er meget sannsynlig, mens sistnevnte kriterie er usikkert.

I morgen skal det stelles i stand til nok en Britisk Soirée hos- ja, en brite, og jeg er glad for at jeg ikke trenger å være vertinne, ettersom 150 gjester skal være inviterte.
Men artig blir det nok for oss som er akkurat gode nok bekjente til å bli invitert, men akkurat dårlige nok bekjente til at vi slipper å rydde dagen derpå.

Ingen skal komme her og si at jeg ikke ordner meg, altså.

ps. En rebound er også i boks.

Har overlevd nok en helg.
Det var ikke spesielt vanskelig.


På vegne av mine medsammensvorne her nede, vil jeg en gang for alle få konstatert at vi lever verdens mest avslappende liv. Det er faktisk så behagelig, at vi alle frykter at noe grusomt venter rett rundt hjørnet. Det stemmer bare ikke med balansen i livet at man kan ha det så frustrerende bra i så lang tid. Jeg vedder på at noe fælt ligger og lusker...
Som noen bemerket ved brunsj-bordet i dag, så har jeg jo hatt kyssesyken, noe som er ganske kjipt, og vel verdt en god dose bra. Men tross alt; kyssesyken overvant jeg for nesten et år siden, og det må da være grenser for hvor lenge en har lov til å leve på hver kjipe ting. Jeg mistenker at våpenhvilet mellom meg og skjebnen snart er kommet til en slutt. For denne bedageligheten kan ikke være naturlig. Den strider litt imot naturen, kan man godt si.

Men se på meg; her sitter jeg og lager et problem utav det faktum at jeg ikke har nok problemer. Man vet man er norsk når man kan klage over at man ikke har noe å klage for.

Helgen, forresten, passerte mer eller mindre slik:
Anne kom hjem fra Marokko på fredagen, brun & blid, og vi feiret ved å spise sunn, heilnorsk middag hos meg, før vi dro på irsk pub og drakk mindre sunn, langt-fra-heilnorsk rødvin & øl. Det var kjekt.
Avsluttet kvelden med "liksom"-kebab (ingenting som inneholder pommes frites og ketsjup kan kalle seg en kebab) og sov i 10 timer.
Lørdagen startet med at 2 hamburgersultne stavangerfolk møtte opp på dørterskelen min og forlangte å få bruke stuebordet mitt som burgerbar. Turen gikk til Café Jo (no kidding), hvor vi selvsagt traff sånn alle vi kjenner, og jeg ble forelsket i Smoothie à la Mangue Indienne.
Jeg holdt et artig selskap på kvelden, som inneholdt til sammen 22 amerikanere, franskmenn, belgiere, briter, svensker og nordmenn, og jeg konkluderer med at alle koste seg ettersom samtlige av de 25-30 flaskene med vin ble tømt til siste dråpe. Og vi hadde en artig vårnatt i Montpellier på diverse nattklubber.
Søndag morgen våkner jeg med en annen person ved siden av meg i sengen. Men det var bare Beate, så det gikk fint. Ingen panikk. Jeg tømte kjøleskapet for siste rester random mat, og vi toget bort til brunsj hos de andre. Brunsjen startet kl 14 og endte kl 22.00.
Den utviklet seg til å inneholde både sjokolader, middag og fastelavnsboller, hvor ingenting av dette ble laget ved mitt bidrag. Vi late har det godt.

Etter å ha utnyttet gjestfriheten i den store leiligheten i ganske så mange timer, fant jeg til slutt veien hjem, og nå sitter jeg og funderer over hva jeg bør pakke ned i kofferten i morgen. For på tirsdag reiser jeg til København. Jamen på tide med en liten ferie, synes jeg.
Mia & Marie & København, here I come !

Tanker om britiske fester, nykaledoniere og gutter med hatt

Lørdags kveld (samt natten samt morgenkvisten søndag) ble tilbragt hos de britiske frøknene Olivia & Jessica, som i den anledning hadde kjøpt inn 2 helflasker billig vodka på Carrefour. Disse flaskene var de imidlertid ikke redde for å dele med andre, noe jeg selvsagt profiterte av. Nylig tilbake på det brutale singelmarkedet, fant jeg det i min rus og dus for godt å snakke med alle og enhver, og jeg var riktig så fornøyd da jeg trasket hjemover klokken halv 6 i morges på mine killer heels (som jeg ikke skal tvinge føttene nedi på en god stund).
Søndag formiddag ble tilbragt i jentenes (og Bernts) leilighet, hvor vi gikk nøye i gjennom detaljene fra i gårsdagen- det vil si så nærme detaljer som noen kunne huske.
For å friske opp hukommelsen, bladde vi like så godt gjennom bildene, og fikk se en haug av mennesker som vi tilsynelatende var veldig gode venner med i går, mens vi i dag ikke helt forstår hvorfor.
I tillegg fikk jeg en gjennomført melding av en fyr som jeg visst har lagret på mobilen som loik (men jeg mistenker at han heter så mye som Loïc), hvor jeg meget hyggelig ble invitert ut til å ta en drink. Jeg var mindre hyggelig av meg, og lot være å svare. Noe som forresten fikk meg til å undre over hvor mange ganger i framtiden jeg kommer til å gi gutter falske forhåpninger ved å gi dem nummeret mitt, og så ikke svare. Som en kompis her nede sa så greit: "Da er det bedre å vise at du gir fae* i dem fra starten av". Og det er jo forsåvidt sant. Men da blir festene straks mindre koselige. Da finner jeg det mer praktisk å tilbringe en hyggelig kveld med gutter ført bak lyset, og så kan de heller synes jeg er bitchy dagen derpå. Faktisk gjør det meg meget lite, når jeg tenker meg om. (Jeg skal ikke til himmelen, skal jeg vel. Retorisk spm.)

Utover natten fikk jeg forresten oppleve kulturforskjellene mellom norske og britiske fester. I Norge, hvor man begynner relativt slow med drikkingen, og tar seg opp utover kvelden, holder folk som regel ut ganske lenge, og vi er til og med fan av nachspiel. Briter derimot ser ut til å kjøre hardt på med vodkaen rundt klokken 22, og så slokner de én etter én på diverse senger de måtte finne. Men til alt hell var det bare jentene som falt i søvn, og som man sier i Frankrike; "tant mieux" for oss resterende jenter :)

Jeg må forresten også nevne at det var opptil flere gutter med hatt på denne sammenkomsten, fordi jeg skrev "gutter med hatt" i overskriften min. Altså. Det var gutter med hatt der. Og jeg synes å huske at jeg syntes den ene av dem var ekstremt sjarmerende, mens den andre syntes at jeg var ekstremt sjarmerende, og det endte ikke usømmelig for noen av oss, og jeg sov fornøyd i min egen dobbeltseng og våknet med frydefull forventning til den nye tradisjonen vår, søndagsbrunsj. Som egentlig er mer en middag, ettersom jeg aldri går før croissantene er spist opp i halv 4-tiden.

Etter å ha tilbragt en aldeles artig dag som bestod av at jeg skulket grammatikken og dro hjem og inviterte en kjekk nykaledonier på kafé i stedet, avsluttet jeg dagen på sushirestaurant med noen venner, og tenker for meg selv at det har vært en fin mandag. Destod bedre blir den av at vi har fri i morgen. Mandag er dermed blitt den nye lille-fredag, og dette er ikke å forakte.

(I tilfelle noen lurte på hva en nykaledonier vil si, er dette definisjonen: Inhabitant of New Caledonia, a French overseas territory in the southwest Pacific Ocean consisting of the island of New Caledonia and several smaller islands. Bare sånn.. i tilfelle.)

Shopping til besvær

Det er visse ting man bemerker seg når man flytter fra rolige Norge, hvor det mest sjokkerende man kan komme over i en matbutikk er lettrømme utgått på dato eller.. vel, ja, eksen sin, for eksempel.

Når man derimot flytter fra Landet Hvor Rema 1000 er Stort, til Landet Hvor Yoghurtseksjonen er på størrelse med sin gamle nærbutikk, er det flere forskjeller man blir nødt til å venne seg til.

Raritet #1:
Fransk supermarkedbrød betyr det hviteste brødet du kan presse ut av en brødbakemaskin, skåret opp i matematisk beregnede firkanter. Du må spise minst en og en halv pakke før du kan late som om du kan kalle deg mett. Ikke rart at den franske nasjonalretten etter Ost & Baguett er 2-lag-Nutella.

Raritet #2:
Den Franske Nasjon har oppfunnet de tynneste, mest puslete plastposene polyeten kan danne. De er bokstavelig talt gjennomsiktige (til tross for at de er fargede, og ikke har for intensjon å være see-through). Absolutt alt du putter nedi dem, stikker igjennom plasten slik at verden skal få se hva du har handlet. Er du ekstra heldig, skjærer matvarene seg hull gjennom den usle pose-etterligningen før du har rukket å gå forbi vekteren ved døren, og du kan godt bli et par matvarer fattigere innen du når hjem. (Jaja, så strør du i hvert fall om deg med ferske matvarer til de hjemløse; kanskje det er dette som regnes for å være den franske stats trygdehjelp?).
En annen sak som forresten er ganske merkelig, er at det finnes vektere med olme blikk i alle butikker. Nei, jeg har faktisk ikke planlagt å stjele den 40-centimes dyre maisboksen, tenk!

Raritet #3:
90% av matvarene er pakket inn i emballasje som kunne rommet dobbelt så mye. Det vil si at når du handler, kjøper du 50% luft, 50% vare. Det hele er ganske underfundig. Man skulle ikke tro at noen så logikken i å pakke inn 2 paprika i 8,5 centimeters tykk emballasje.
Det hjelper heller ikke at all denne forpakningen er firkantet med skarpe kanter, med tanke på den ikke-eksisterende tykkelsen på plastposene deres.

Raritet #4:
Ok, nummer 4 er egentlig mer en ergrelse over meg selv, enn det er en fransk forunderlighet. Jeg klarer nemlig alltid å kjøpe de såkalt miljøvennlige bærenettene med påståtte behagelige håndtak, som koster rundt en femmer per stykk. Disse nettene henger beleilig til ved kassene, og smart & miljøvennlig som jeg er, plukker jeg som regel med meg en slik hver gang jeg handler (spesielt fordi jeg ikke orker enda en kamp med de übertransparente plastposene). "Nå er jeg jamen miljøbevisst og flink," tenker jeg hver gang jeg fornøyd slenger et slikt nett på disken. Fint lite hjelper det da at jeg kun 2 ganger har husket å ta med meg et av nettene neste gang jeg handler. Det er rett og slett for mye å be om at jeg skal planlegge handlingen min så bra at jeg pakker med meg handlenett før jeg går hjemmefra, på lik linje med pensjonistene.
Til gjengjeld har jeg da fått meg en riktig så fin ansamling bærenett i kjøkkenskapet, med mange lugubre neonfarger, som gjør at jeg føler meg miljøbevisst og sånt.

Raritet #5:
I Frankrike elsker man kø. Man simpelthen forguder køer. Har man ingen kø i syne, så skal man for ALL DEL skape en, enten det er ved å sende de ansatte til røykepause, ved å sette opp taugjerde-labyrinter som man må gå i sirkler i, eller ved å ta seg litt ekstra god tid i kassen.
Oppdager man at det bare er en tendens til kø bak seg, så kan man jo for all del ta seg en liten strekk før betalingen, eller kanskje benytte anledningen til å spørre kassadamen om siste bonuskortordning. Da skal du se, vettu, da danner det seg nok snart en liten, hyggelig kø bak deg. Å, køer er så kjekke! Jeg har en fast tro på at køer er selve grunnmuren i den franske nasjonalitetsfølelsen (sammen med retten til å streike, selvsagt).
Noe man også kan gjøre for å skape kø, er å ansette mennesker med null samvittighet og en vanvittig trang til å utøve tålmodighetsprinsipper på jobben. Disse menneskene er jeg bombesikker på at kjeder som Monoprix har funnet i den innerste avkrok av Køklubben, hvor de satt og pønsket ut antall måter å skape køer, ventelister, knotete hjelpeordninger og skjemaer på. (Å, de skjemaene!)

Raritet #6:
Franskmenn har ikke forstått poenget med bankkort. Hver lusne person skal på død og liv bla opp i kontanter, og helst skal de finne den nøyaktige summen ved å øse ut 2-centimesmynter (de er feen så små!) og annet lommerusk. Det hjelper ikke at summen bestandig er noe sånt som 88euro og 90 centimes, heller.
(som forøvrig sies "quatre-vingt-huit euros-quatre-vingt-dix-centimes". Da foretrekker jeg en enkel og grei "åttiåtte-nitti", ellers takk". Den franske tellemåten kan forresten godt mulig være en av Køklubbens mange gode forslag til hvordan kassadamene kan bruke lengst mulig tid).

Raritet #7:
Enda så få mennsker som måtte befinne seg på Supermarkedet si for eksempel en mandags formiddag, kan du vedde på at det er NOEN, én eller annen mongoidiot, som skal handle AKKURAT i den seksjonen du står i, NØYAKTIG fra den hyllen du står foran, og fordømt helst skal de handle med seg det samme produktet du står og ser på (om ikke aller, aller helst den eksakte pakken du holder i hånden). Det er ikke spøk når folk sier at sydeuropeere har et annet begrep om hva som tilsvarer "personal space" enn det nordmenn har. Nærmere bestemt; personal space på fransk = 0,01 centimeters radius.


Med dette sagt, skal jeg bare nevne helt til slutt at jeg slett ikke misliker franske supermarkeder. De har mangt å by på som sosialantropologisk forskningsobjekt, dersom du for eksempel skulle ønske å bli underholdt av en franskmann som tilbyr deg en pakke norsk røkelaks helt gratis (det har faktisk skjedd en venninne her), eller dersom du skulle ønske å krangle litt med noen om den fineste kartongen med egg. Det er en eksotisk verden, som er verdt å oppdage. Bare husk småmyntene og bærenettet ditt, og kjøp brødet hos bakeren i nabogaten, så skal du nok klare deg fint!

Vi LEKER ikke utenlandsstudenter

Når man en sjelden gang finner ut at man har kommet hjem før midnatt og plassert seg selv under dynen med en kopp te på en fredagskveld, uten å være det minste syk og uten brukne bein, er det to ting som innses;
1) Det går faktisk en grense for hvor mye fest og fyll kroppen tolererer, og 2) destod flere edru fredagskvelder, destod mer kan man drikke på lørdagen.

Etter en hard uke (med "uke"mener jeg 11 dager) med et uvisst antall alkoholenheter konsumert, var det en utfordring å stå opp klokken halv 8 i dag og prøve å leke student. Jeg skal ærlig innrømme at jeg sovnet i sittende stilling under språkhistorien, noe jeg trodde var en umulighet som bare skjer på teite high school-filmer. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig å bokstavelig talt sovne under oppsyn av den høyrøstede, ivrige og til tider småskumle språkhistorielæreren. Men det er jeg altså et levende bevis på at det gjør, og Anne kan joine klubben. Det anbefales å forsøke å vekke en person som sover sittende, med armer i kors, midt i undervisningen; jeg har aldri sett maken til forskrekket ansikt.
Jeg så sikkert ikke så helt lur ut selv der jeg sperret øynene opp hver gang læreren så i min retning, i et forsøk på å late som om jeg var lys våken (mistenker at det heller hadde samme effekt som når en 15-åring kommer hjem etter å ha drukket alkohol for første gang, og prøver å overbevise foreldrene og at han er heeelt edru).

Etter 2 sjokolade-powerbars fra Monoprix, pluss en banan rappet fra Anne, gikk det forholdsvis bedre.
Men jeg måtte gi opp forsøket på å følge min fantastiske plan for dagen; den innebar blant annet klesvask, badvask og diverse andre husholdningsoppgaver. Jeg endte opp paddeflat oppå dynen med klærne på, og ble vekket med trynet skvist ned i et Cosmopolitanblad av en lattermild roomie 2 timer senere.

Jaja, selv ikke jeg kan bekjempe tyngdekraften. Og akkurat i dag hadde den ekstrem virkning på øyelokkene mine. En norsk student i Frankrike har ingenting å stille opp med mot fysikkens lover.

Jeg kom meg da ut av huset på ettermiddagen tross alt, og hadde en minneverdig kveld på restaurant med 6 andre studenter som også hadde overgitt seg til avslapningssyndromet.
Da vi kom inn på restauranten, så den meget så koselig og ordentlig ut, og en serviceinnstilt kelner møtte oss. Alt var absolutt behagelig og profesjonelt. Dette skulle imidlertid ta en endring da vi begynte å få servert husets hjemmelagde rhum-shots. Gratis.
Et sted mellom hovedrett og dessert, ble vi invitert bak en grønn gardin til baren ved kjøkkenet hvor kelnerne og diverse andre stod og koste seg med den daglige dosen appelsinrom.
Bartenderen, som straks fikk et godt øye til den ene av jentene, satte straks igang med skjenking av shotteglass, og det gikk ikke lang tid før vi ble litt tunge i øyelokkene igjen. Vi kom oss imidlertid ut fra bakrommet i god tid før flasken ble tom, og satte oss fornøyde til bords. Hvor vi straks ble underholdt av bartenderen, som av en eller annen grunn hadde en slags massasje-fetisj. Hver av jentene som hadde plassert seg (u)heldigvis på stolene ved midtgangen (meg inkludert), fikk en drøy dose rygg- nakke og hodebunnsmassasje (!), helt uoppfordret, av en bartender som fant dette aldeles normalt.
Men jeg skal ikke klage; det er ikke på alle restauranter at man får to-retters middag med vin, rom og massasje inkludert for 170 kroner.
Jeg tror vi har laget en ny fredagstradisjon.

Verdt å nevne er det forresten at jeg har blitt selvpåført singel i løpet av de siste dagene, noe jeg planlegger å profitere av. Mens jeg lar kroppen forfalle og hjernen besudles av fransk, starter jeg reboundperioden fra og med i morgen, og ønsker alle en god helg.

Through sickness and in health (and through the morning afters)

Da var jeg på plass i Frankrike igjen. Det er varmt, sol og tørt på bakken. Fornøyd med det.

Jeg har en uggen følelse i magen, som har 3 faktorer; den første er at jeg var ute i går, og ikke helt holdt telling på vinglassene. Den andre er at jeg sov usedvanlig dårlig, med klærne på, ved siden av en syk gutt som hostet, og hver gang han hostet fikk han supervondt i magen og klynket. Den tredje faktoren som gjør meg uggen, er at jeg nettopp har vært på sykehuset med denne syke gutten. Jepp, C har muligens fått brokk, og jeg har vært ansvarsfull og fått ham til doktor'n.
Vanligvis har jeg ikke vært en sånn person som hater sykehus over alt på jord. Lukten plager meg ikke stort, og jeg har heller ikke blodskrekk. Det hjelper kanskje også at jeg ikke har noen vesentlig vonde minner fra sykehus, men at jeg heller forbinder det med mariekjeks og Cartoon Network.
Men franske, offentlige sykehus; det er en ganske annen sak.
Ok, så er de ikke på linje med nigerianske sykehus, men jeg må innrømme at jeg foretrekker Haukeland.
Vi brukte 20 minutter på å finne en parkeringsplass i solsteiken (det er usedvanlig mange mennesker innlagt på franske sykehus i dag, og det forunderlige er at alle sammen ser ut til å ha kjørt dit i egen bil).
Så brukte vi enda 20 minutter på å finne fram til riktig inngang, og noen minutter i kø, samt noen minutter på å forklare diverse resepsjonister hva som var galt. Tross C's nesten-perfekte fransk, skal franskmenn absolutt gjøre det vanskeligst mulig, og behandle oss som intetanende utlendinger. Greit nok, jeg er en ganske intetanende utlending, men C klarte å forklare seg helt fint med medisinske uttrykk jeg aldri har hørt før. Tross dette, var det flere som begynte å stotre til oss på gebrokkent engelsk, og vi måtte forklare med økende misnøye at vi faktisk forstod fransk.

Til slutt ble stakkars gutten plassert i en stol i pasientenes ventesal, og det var her magen min fikk nok.
Ikke bare var folk syke der inne; minst 25 personer lå spredd utover sykesenger med grå ansikter og pustebesvær, mens de så ut som om de svevde mellom liv og død. Og damen i skranken påstod at det ville ta minst 3 timer før han fikk se en lege.
Ikke nok med det; i tillegg hadde de et eget venterom for pasientenes pårørende, som var plassert i en helt annen del av bygningen. Damen forklarte meg at jeg ikke fikk vente sammen med ham, men at jeg pent ble nødt til å tilbringe uante timer på en blå plastikkstol i et annet venterom, uten noen informasjon.
Jeg sa takk for meg, og dro hjem, etter oppfordring fra C.

Siden mobiltelefoner ikke er tillatt innenfor sykehusets fire vegger, blir jeg pent nødt til å vente på nyheter til han eventuelt kommer ut derfra, eller blir lagt inn for operasjon.
La oss håpe han bare har en gigantisk mageknipe.
Dersom det skulle komme så langt som til operasjon, får jeg vel innstille meg på sykehusbesøk med blomster og sjokolade, eller hva det nå er de gjør på Grey's Anatomy.

Honey, you're too sweet for rock n'roll

Jeg drar om noen dager.
Det betyr at jeg holder på med MGTGF (Minst Gøye Ting å Gjøre på en Fredag), nemlig pakking.
Jeg vet ikke hvorfor jeg lager så stort styr ut av pakkingen, men samme scenario utarter seg hver gang jeg skal noe sted. Jeg fordrar ikke å pakke, spesielt når jeg har altfor mye som burde blitt med på reisen, og altfor liten plass i kofferten. Jeg skal ikke ta med meg mer enn 20 kg. Dette har jeg bestemt helt selv, til tross for at jeg er myndig og kan ta med meg akkurat så mye unødvendig baggasje som jeg skulle ønske. Det har nemlig gått opp for meg at jeg allerede har godt over 40 kg klær i leiligheten i la France, som jeg ikke har noen mulighet for å få med meg hjem til sommeren.
Jo mer jeg tar med ned nå, jo mer må jeg vrenge hjernen for å finne en måte å frakte det til Norge på om fire måneder. Jeg må enten sende det (nei, altfor dyrt), prakke det på Åse og Bi når de kommer på besøk i april (ja, god plan), eller tvinge stakkars pappa og hans kone til å slepe med seg 2 ekstra kofferter når de besøker meg (også en god plan). Gud forby at det skulle komme så langt som til worst case scenario; at jeg må .. kaste... noen klær...
Nei. Neineinei.

Jeg ser fram til morgendagen, men ikke til søndag, da jeg må opp i femtiden på morgenkvisten (natten) for å reise i ensomhet i 12 timer med en koffert, en sekk og en veske på slep.
Men i morgen, derimot. Det blir bra.
Ser fram til sushispising, vindrikk og ost og kjeks med 3 av mine favoritter. De vet hvem de er.
Skulle bare ønske at de 2 resterende favorittene mine kunne vært her også.
Det siste koseinnslaget, ost & kjeks, er Åse sitt forslag for å myke meg opp til livet i Frankrike. Hahaha. Priceless.

Kvelden i dag skal gå med til klesvask, musikknedlastning og sofahenging. Og lesing. Jeg føler meg som en fjortenåring igjen, ettersom jeg har begynt å lese Twilight-serien til Stephenie Meyer. Men men, så har jeg kanskje en liten fjortis i meg fremdeles, da. Det er så verdt skammen. Edward Cullen er sååå fantassstisssk!

.. Jeg er ikke helt voksen ennå, med andre ord.