There's no place like home

Jeg trodde aldri at jeg skulle si dette og mene det, men jeg begynner faktisk å få litt hjemlengsel. En telefonsamtale med kjær venn der hjemme, og kontinuerlige søte beskjeder fra familie og jentegjengen får skylden for at jeg midt i alle festligheter og julehyggestunder i København, begynner å telle ned til den dagen SAS skal ta meg med hjem igjen.
Damn you loveable people.
Det kom litt som et sjokk å innse at jeg, av alle personer, kunne få hjemlengesel ute av proposjoner. For når man tenker seg om; hva er egentlig så fabelaktig med den regntunge kystbyen og de gamle, grå gatene jeg lengter hjem til? Hva er det med hjembyen som får meg til å ønske meg vekk fra travle shoppinggater og herlige mennesker i landet som har tatt så godt imot meg?
Sannheten er at hjemme er bare hjemme. Når jeg merker på kroppen at jeg er rastløs, så er det bare bergenseren i meg som prøver å fortelle meg at jeg aldri kommer utenom det faktum at innerst inne er jeg også en med trang til å gå på tur i fjellet uten grunn, og det å kunne manøvrere en paraply i storm ligger til min natur.

Tåke tanker, gi meg fred

Det er merkelig hvordan valg som virket ubetydelige på det tidspunkt de ble tatt, kan ha utrolig stor innvirkning på livet ditt. Og hvordan livet hadde vært så mye mer annerledes dersom man aldri hadde møtt enkelte personer. Og hvordan man aldri kan forutse det som kommer til å skje. Og hvordan de scenarier man forestiller seg, aldri skjer hvis man har tenkt tanken. (Sistnevnte er egentlig mer irriterende enn det er merkelig. Og det er også forsåvidt nokså forutsigbart).

Snålt hvordan det plutselig kan dukke opp noen filosofiske tanker, helt ut av det blå. Tror det kan ha noe å gjøre med at iTunes skiftet til Thomas Dybdahl, og det regner på vinduet. Selv den mest hardbarka realist kan bli tankefull av slike kombinasjoner.

Livet går sin vante gang i København (unnskyld klisjé-setning. Men det gjør faktisk det).
Jeg og sykkelen min har nesten grodd fast i hverandre, og singellivet er ikke fullt så spennende i novembervær som det var under sommersolen i juli.
Jeg benytter anledningen til å sitere Jan Eggum, av alle mennesker:

"Tåketanker, gi meg fred
Eg trenger en å sovne ved,
Så får eg en å våkne med."

November rain

Jeg har kommet til den konklusjon at julen er til for en mye bedre grunn enn religiøs feiring.
Jeg er nemlig ganske så sikker på at julefeiringen oppstod da folk innså hvor utrolig deprimert man blir av november måned. Etter at man i årevis hadde gått rundt og sukket mens mørket slukte dagslyset, og blitt tappet for D-vitamin og utsatt for benskjørhet, var det helt sikkert en eller annen genial person som tenkte "vi finner opp en høytid som involverer ekstremt masse lys, mat og gaver." Og denne høytiden ble selvfølgelig lagt til de aller mørkeste av de mørke dager i desember, og utviklet slik at man etterhvert kunne forberede den alt i slutten av oktober, om man skulle ønske det. Og for å smiske litt ekstra med kapitalistene, fant man opp en hel rekke gjennomtenkte, materialistiske konsepter som var til stor glede for shoppeglade husmødre. En eller annen gang rundt år null, altså. Jeg går ut ifra at shoppeglade husmødre har eksistert like lenge som husmødrene selv.
Julen har altså blitt redningen vår i dystre eksamenstider. Ikke bare kan man fete seg opp helt uten unnskyldning, og dermed være godt polstret til en hard vinter; man kan også få gaver (ja, og gi gaver, I know, giving and taking) og drikke den utspekulerte juledrinken "gløgg", som i de fleste tilfeller vil inneholde rødvin. Og ingen vil anklage deg for å "drukne sorgene", for det er jo tradisjon!
Julen er simpelthen genial. Jeg skulle ønske det var meg som hadde kommet på den. Nåja, ikke klage, det er jo alltids plass til flere høytider. Hva sier vi til en i februar? Jeg tenker noe som involverer sjokoladekake og cosmopolitans.
Hmm. A masterplan in progress.

Prøver å være skolelys for tiden. Men tror jeg mer er en gnist enn et helt lys. En smule vanskelig å konsentrere seg når den @#¤%%*!§ naboen ovenpå spiller @#¤%%*!§ techno-trance-dritt i tide og utide (for det meste i utide).
Jeg stormet nesten opp trappen og dundret på de hersens polerte dørene deres i dag da ulevenet forstyrret meg midt i en syre-base-oppgave. Sånt skal det nemlig ikke spøkes med.
Men besluttet å være et bedre menneske enn dem, og lot dem ha musikken i fred. Helt til de skrudde opp volumet. Da satte jeg selv musikk på full guffe og plasserte høyttalerne så nærmt taket som mulig. Fant ut at det tross alt er bedre å være plaget av min egen dundremusikk, en av noen annens, og at det i tillegg er mye gøyere å ta hevn enn å være et bedre menneske. Vet ikke hvor mye effekt det egentlig hadde på dem, men musikken deres ble da omsider skrudd av, og det ble IKKE min, håhå.
Naboer er en uting. Det burde ikke eksistert. Alle burde bodd på store, åpne enger med kilometervis avstand mellom hvert stereoanlegg. (Når jeg tenker meg om, så er det vel sånn det er i Sogn og Fjordane).

Sånn rent bortsett fra min hevntørstige adferd, holder jeg også på å skrive en pekuliær oppgave til torsdag. Den handler om å lage en datingprofil. Til speed-dating. Men det er ikke min egen profil jeg skal lage. Det skal være datingprofilen til egg.
Ja, du leste riktig. Jeg skal skrive en oppgave som (jeg siterer) "beskriver det fantastiske og unike ved egg" for å "tiltrekke flest mulige prosesser". Og det er anbefalt å bruke virkemidler som poesi.
Akkurat da jeg trodde at dette studiet ikke kunne bli merkeligere, så ber de meg leke et egg og speed-date andre som forestiller ting som "Koking" og "Baking".
I need a cocktail.

Det er ikke mange ganger i mitt liv hvor jeg har kunnet si at jeg føler meg gammel. Stort sett er jeg lillesøster, yngst i vennegjengen og yngst på studiet etc. etc. Men denne helgen innså jeg at jeg faktisk er i tyveårene. Dette gikk for alvor opp for meg på fredag, da vi etter noen hyggelige timer på fredagsbar bestemte oss for å gå ut og danse. Som man gjør når man er ung og brisen.

Det var først da jeg stod og tviholdt på ølen min og observerte et titalls 16-årige jenter vrikke halvnakne på bardisken på B41 at jeg innså hvor fatalt feilgrep det var å gå ut og danse denne kvelden. Vi burde ha fulgt de andres velmenende råd, og gått på en eller annen bar med klientell på vår egen alder, og sittet pent og pyntelig og spist peanøtter med The Ramones spillende på passende bakgrunns-lydnivå.

Misforstå meg rett; det hele var meget underholdende. Hadde en fortreffelig kveld bare ved å peke og le og ta bilder av de halvveis strippende tenåringsjentene (ja, dette kunne blitt en pervers setning, men jeg er ikke en 45 år gammel mann, og dermed er det lov). Når ble det egentlig allment akseptabelt for mindreårige å leke Paradise Hotel på utesteder? Jeg kan ikke huske at jeg og mine venner så sånn ut på den alderen (og det burde jeg kunne huske; jeg er tross alt ikke SÅ gammel). Vi hadde da som regel skjørt som dekket rumpen, mener jeg å minnes..

Nå ja. Jeg våknet en erfaring rikere på lørdag, og med et resolutt løfte til meg selv om å aldri mer sette mine ben på det stedet, bestemte jeg meg på samme tid for at lørdagskvelden skulle ta revansj for den rystende dårlige gårsdagen.

Kvelden startet bra nok; sømmelig peanøttspising og øldrikking på passende pub med jevnaldrende, kortspill og drikkeleker og annen akseptabel adferd.

Men merkelig nok; på et eller annet tidspunkt bestemte man seg for at ’danse- det skal vi!’. Og så bar det av sted til disco, og alle skrekkmomenter fra dagen før var gjemt og glemt.

Ikke egentlig nødvendig å si så mye om lørdagskvelden, annet enn at brede, korte, klåfingrede menn ikke burde ha lov til å slippe inn på steder hvor jeg skal danse, og at jeg ennå har til gode å se en danske som ligger noe sted i nærheten av å kunne danse Tecktonic (det skal nevnes at det var noen tapre forsøk fra enkelte skandinaviske, unge menn, og det resulterte i en god latter fra min side. Sorry, dansker; you ain’t got nothing on the French).

Nå skal jeg forresten ikke glemme å fortelle om toppen av kransekaken, nemlig da en fyr spydde over venninnen min på dansegulvet. Det var bare classy av høyeste grad. Russetiden all over.

Med dét sagt, vil jeg bare avrunde med et desperat rop om hjelp til å finne et bra utested i København, hvor sånne som meg kan danse uten å ha lyst til å ta livet av meg selv (og DJ’en).

Ps. Våknet søndag morgen kl 11 av at naboen spilte trance-musikk på høyeste volum rett over hodet mitt. Korstog mot ham og Trancemiljøet er under utarbeidning.

Alt ordner seg for snille piker

Det regner, det blåser, folk kjører på meg bakfra med sykkel, men jeg er stadig lykkelig.
Har flyttet inn på et pistasjgrønt rom i et av de mest attraktive strøkene for studenter (or so the rumour says), og til tross for at jeg for det meste tilbringer dagene i forelesningssaler, er jeg meget fornøyd med hvordan ting har ordnet seg. Karma? Neppe. Men bra likevel.

Var på Phoenix-konsert i kveld, og ble forbauset over antall fyrer der som jeg faktisk vurderte som attraktive.
Er det virkelig der man finner dem? Et listepopfenomen jeg har gått glipp av? Jeg trenger et oppslagsverk som kan fortelle meg slike ting! (Noe à la "1000 Eligible Boys and Where to Find Them")
Uansett. Konserten var bra, og jeg var glad.
Er ikke så veldig glad for at jeg har forelesning kl 08 i morgen. Men det er nå en annen sak, som ikke egentlig burde nevnes i samme avsnitt som en Phoenix-konsert.

"I am pretty wisdomess"

Det har vært en lang uke. Jeg er takknemlig (og litt stolt) for at jeg delvis flyttet inn på universitetsbiblioteket fra søndag til onsdag. Jeg tror det er det som muligens har reddet meg fra å måtte ta reeksamen i matte i januar. Altså, ingenting skriker mer Christmas-killer enn en reeksamen i differentialligninger.

Nå har jeg en ukes ferie foran meg, som jeg tenker å bruke til alt jeg ikke ellers får tid til å gjøre.
Eller til å sove på.

Bortsett fra det, er jeg i en bittelitt redusert søndagsmodus, etter tre dager med aktiv socializing & mingling. Skal man danne nettverk, så skal det ikke spares på kruttet. Eller hjerneceller.

Apropos, her kommer en fun fact: jeg leste faktisk et sted at alkohol ikke dreper hjerneceller, den bare får dem til å vokse saktere. Så man kan si at ved å feste litt moderat, så utsetter jeg bare veksten til jeg får bruk for dem. Jeg trenger jo strengt tatt ikke verdens mest effektive hjerne for å se Friends og høre på Thomas Dybdahl i en uke.