Så var det lille julaften igjen. Jeg befinner meg atter en gang i Norge, hvor det av mirakuløse grunner ligger snø på bakken (og alle andre steder), og hvor det er mange flere oppoverbakker enn jeg husker fra sist jeg var hjemme.

Julestemning blant de ansatte på Kastrup sørget for at jeg fikk med meg en 27,5 kg tung koffert uten å betale overvekt. Etter å ha sittet i kø i cirka to timer på flybussen, og slept min (jeg gjentar) 27,5 kg tunge koffert over snøfonner og stokk og stein, kom jeg endelig hjem til et ekstremt støvete jenterom med himmelseng og det hele. Man blir aldri for gammel for himmelseng.

Akkurat nå sitter jeg litt i skjul for at ikke mamma skal oppdage meg og tvinge meg til å bære ned julepynten fra loftet. Jeg vet ikke hvor lenge min unnasluntringstaktikk vil fungere, men jeg satser på at jeg kan holde fortet i hvert fall til juletreet er på plass, og til mamma er ferdig med å banne over hvor mongo juletrefoten vår er.

Ai. Den gang ei. Det lød nettopp en tryglende stemme fra kjellerstuen med ønske om at jeg ikke kunne være så SØT OG SNILL og hente julepynten. (Oversettelse: Hvis du overhodet vil ha julegaver i år, får du gå og løfte kasser ned 50 trappetrinn, og jeg VET at du sitter og gjemmer deg der oppe, ikke tro du er usynlig.)

Uansett. Ønsker dere alle en god jul, nettdyr. Husk å hoppe over julegrøten for mer plass til den gode maten, og ikke sett sølv- og gullpynt ved siden av hverandre.

Når man ser skogen for bare trær

Enkelte dager lander brødskiven alltid på gulvet med smørsiden ned, og lyset skifter til rødt hver gang man nærmer seg et lyskryss. I dag har vært en sånn dag. Den startet med at jeg hadde den underlige følelsen av at jeg hadde stått opp på feil ben. Jeg kjørte nesten ned en politimann med sykkelen min (dette var tross alt ikke bare min feil; de er virkelig overalt under Klimatoppmøtet i Kbh, og han gikk faktisk i sykkelstien), og jeg hadde en uforklarlig tendens til å trekke dørene til meg når det stod "Skubb", og dytte når det stod "Trekk". (Det står faktisk Skub og Træk, så ikke så rart at man kan bli forvirret).
På sånne dager som det her er det en ubeskrivelig prestasjon å klare å tvinge seg selv til å gjennomføre alt man bør, istedet for å tulle seg godt inn i dynen og vente til neste morgen, når man forhåpentligvis ser glasset for halvfullt fremfor halvtomt.
Men takket være min flink-pike-oppdragelse, tråkket jeg i vei til fakultetet, viftet vekk pessimismen etterhvert som den angrep, og holdt begge øyne åpne under en klassisk kjemiforelesning hvor man ikke vet om man skal le eller gråte. Jeg lo, da, FYI. Takket være muntre studiekamerater, som kommer med hysterisk morsomme utsagn og minner en om at det er julefest å se frem til på fredag,
hvor der tradisjon tro vil være gratis ølskjenkning hver gang de spiller "Støveldansen".
Siden blåmandag snart er omme, krysser jeg fingrene for at uken flyr forbi, og dagdrømmer meg hjem til peis og gratis middag på Nordpolen.

I Danmark måles avstand i sykkelminutter

Det er kaldt, det er et lite hav mellom meg og hjemme, og sykkelen min har punktert (igjen). Men jeg er likeglad! For det er faktisk snart jul, og aldri har jeg hatt det så godt.
Det er noe befriende ved å bo et sted hvor man kan gå uten sminke på gaten en søndagsmorgen, og vite at ingen du kjenner vil se morratrynet ditt. Det er også utrolig herlig å tenke på at jeg er i Norge om to uker, vel vitende om at jeg skal tilbake hit når julefryden er forbi. Det gir litt mindre rom for rastløshet, hvis dere skjønner hva jeg mener.

Samme hva man gjør, og hvor man bor, så kommer man inn i rutiner. På et eller annet vis. Da er utfordringen å komme inn i spennende rutiner, sånn at man rent faktisk kan rutinere seg selv og stadig ha det fantatisk. Nå skal jeg ikke hevde at det er noe særlig fantastisk med mine lese-kjemi-på-søndager- og handle-kjipe-husholdningsartikler-hver-onsdag-rutiner, men likevel må jeg si at jeg synes jeg har mestret å danne meg en tilfredsstillende hverdag i mitt land #2.
Og jeg har forresten også funnet ut at det er langt flere hverdager enn helger. Det kom som et sjokk.

Ellers hygger jeg meg i gater pyntet til jul, og med min nye chilisjokolade-mania. Og jeg klarer ikke å få sangen "Jungle Drum" av Emiliana Torrini ut av hodet. Så jeg siterer den så smått her, i håp om at jeg kan overføre den til noen andres hjerne.

"Hey, I'm in love.
My fingers keep on clicking to the beating of my heart.
Hey, I can't stop my feet.
Ebony and Ivory and dancing in the street.
Hey, it's cause of you
the world is in a crazy, hazy hue"