Jeg sykler!
Det er gøy.
Altså, jeg sykler ikke akkurat nå i present moment, håhå. Men sånn generelt, liksom.
Skjønner ikke hvorfor jeg ikke har gjort mer av det tidligere i livet.
Eller, jo, jeg skjønner faktisk godt hvorfor. Fordi jeg kommer fra en by som stort sett ikke består av annet enn en gigantisk samling oppoverbakker.
Men her sykler jeg, da altså! I hvert fall har jeg tenkt å begynne med det. Til nå må jeg innrømme at jeg bare har syklet en liten håndfull ganger. Men bare vent; jeg skal bli en av de irriterende syklistene som kjører på kryss og tvers i trafikken som villmenn.
Eneste skjær i sjøen, er at ingen kommer til å irritere seg over meg her, for i Montpellier kjører bilistene som noen lovløse 14-åringer på rømmen.
Note to self: kjøp sykkelhjelm.
Note to self # 2: Ikke ta det så tungt når jeg ender opp med å ikke kjøpe den sykkelhjelmen.
Note to self # 3: Bruk hårstrikk og lukk munnen mens jeg sykler
mandag 27. april 2009
tirsdag 21. april 2009
All songs must come to an end...
... But that's no reason not to enjoy the music.
Jeg vil ikke dra fra Montpellier.
En dag, jo. Men ikke ennå. Ikke på langt nær ennå.
Rettere sagt; jeg vil ikke dra fra den tilværelsen jeg lever i på dette tidspunktet. Følelsen av at du aldri vet hva som kan skje i morgen, blandet med en følelse av trygghet og lykke. Jeg vet at jeg sjelden kommer til å være så harmonisk (om man noengang kan kalle meg dét) som jeg er nå, og dette gir meg både lyst til å lene meg tilbake og nyte livet, og til å løpe rundt og vifte med armene og overtale alle rundt meg til å gjøre fire ting på én gang.
Jeg trøster meg med at vi ennå har tid; litt over en måned. Og i tillegg er Montpellier-tid noe helt annet enn hjemme-tid. Her varer en uke i en måned, når man tenker på alt som kan skje fra én dag til en annen. Det er ikke rent sjelden at man treffer både 7 og 8 nye mennesker på en kveld, som man glemmer at man har truffet noen dager senere (for da har man jo gjerne truffet enda en hel hurv).
"Hurv" er forresten et ord man burde bruke oftere i det norske språk.
Så la oss inderlig håpe at de fem ukene som gjenstår alle retter seg etter Montpellierisk tidsregning, og at folk ikke nøler med å underholde oss hvor enn vi står og trår.
I tillegg har jeg inngått en genial avtale med enkelte her nede; dersom en av oss skulle få fryktelig lyst til å gjøre noe gøy (hva som helst), kan den andre IKKE si nei, så lenge det ikke gjør at man stryker på eksamen. Med visse forbehold.
Det kan sprite opp hverdagen alvorlig!
Ikke at hverdagen egentlig trenger så veldig mye mer sprit.
Jeg vil ikke dra fra Montpellier.
En dag, jo. Men ikke ennå. Ikke på langt nær ennå.
Rettere sagt; jeg vil ikke dra fra den tilværelsen jeg lever i på dette tidspunktet. Følelsen av at du aldri vet hva som kan skje i morgen, blandet med en følelse av trygghet og lykke. Jeg vet at jeg sjelden kommer til å være så harmonisk (om man noengang kan kalle meg dét) som jeg er nå, og dette gir meg både lyst til å lene meg tilbake og nyte livet, og til å løpe rundt og vifte med armene og overtale alle rundt meg til å gjøre fire ting på én gang.
Jeg trøster meg med at vi ennå har tid; litt over en måned. Og i tillegg er Montpellier-tid noe helt annet enn hjemme-tid. Her varer en uke i en måned, når man tenker på alt som kan skje fra én dag til en annen. Det er ikke rent sjelden at man treffer både 7 og 8 nye mennesker på en kveld, som man glemmer at man har truffet noen dager senere (for da har man jo gjerne truffet enda en hel hurv).
"Hurv" er forresten et ord man burde bruke oftere i det norske språk.
Så la oss inderlig håpe at de fem ukene som gjenstår alle retter seg etter Montpellierisk tidsregning, og at folk ikke nøler med å underholde oss hvor enn vi står og trår.
I tillegg har jeg inngått en genial avtale med enkelte her nede; dersom en av oss skulle få fryktelig lyst til å gjøre noe gøy (hva som helst), kan den andre IKKE si nei, så lenge det ikke gjør at man stryker på eksamen. Med visse forbehold.
Det kan sprite opp hverdagen alvorlig!
Ikke at hverdagen egentlig trenger så veldig mye mer sprit.
fredag 17. april 2009
Kuen har fire hjørner
Det er fredag, jeg har vært på vorspiel med 4 hyggelige jenter, 4 vinflasker er tomme, og det er god stemning utenfor utestedene.
Men det skal ikke jeg få noen glede av, for jeg sitter hjemme med joggebukse og tekoppen, og har ingen finger med i spillet når det gjelder å tømme de 3 literne med edle dråper. Småuggen som jeg fremdeles er, har jeg tatt kvelden, og jeg tror at kroppen min vil takke meg for dette i morgen. Det bør den. Jeg nekter å gå glipp av überkose-gøy for ingen grunn.
I slike stunder er jeg lykkelig for at mtv.com eksisterer, sammen med all hjernedød web-tv det bringer med seg.
Jeg er også glad for at jeg ikke ble verre angrepet av de mugne parasittene, for eksempel på lik linje med eksamenstiden forrige semester, da jeg burde ligget syk i minst 7 dager (men måtte tvinge meg opp til de stinkende eksamene. Eksamenene. Eksamennene. Eks-mennene. Hø.)
Jeg har derimot hatt litt hell i uhellet, og klarte å komme meg opp kl halv ni i morges for å ta toget til Arles med papsen og frøkna. Solt noen kvadratcentimeter av armene fikk jeg gjort, og greier. Spist litt, ikke minst. Meget fornøyd med innsatsen. Og pappas lommebok.
I morgen venter det meg en lang og traust lekse-dag, hvor Anne og jeg skal jobbe iherdig og ivrige med et prosjekt om vin. Vi har selvsagt klart å sprite prosjektet opp litt ved å faktisk TESTE vin (og da mener jeg ikke det tullete spytte-ut-etter-å-ha-smakt-greiene). Men likevel; samme hvordan man snur og vender på det, så er skriving skriving, og selv ikke det at forarbeidet (kall det gjerne researchen) var artig, kan endre på det faktum at vi må skrive side opp og side ned innen morgendagen er omme.
Men.
Jeg har bedt immunforsvaret mitt pent om det kan manne seg opp til i morgen, siden jeg er så snill mot kroppen min i dag, slik at jeg kan ta meg en bytur i morgen.
Det er tross alt siste dagen av ferien (utenom søndag, men det teller ikke). Selvsagt kommer ikke skolestart til å hindre oss i å gå ut, meeen det er liksom noe helt eget ved å kunne feste på en feriedag. Jeg vet at folk skjønner hva jeg mener.
Jeg har for ørtende gang fått høre at hvis jeg skulle vært en farge, ville det vært lyseblå. Jeg synes dette er ganske interessant, i og med at jeg så og si ikke eier noe lyseblått. Men noe må det være. Lyseblå sjarm? Lyseblå utstråling? ... Aura? (Oh, nå kom jeg på et sitat fra Almost Famous: "Your aura is PURPLE". Det var ikke helt det samme som lyseblå, men dog, passet ganske bra inn med det sitatet nå).
Anyways. Jeg tenkte kanskje at jeg burde skaffe meg noe lyseblått. Sånn, bare derfor. Får bare håpe at det ikke blir overkill av lyseblå vibber fra mitt vesen.
Ja, dette var sikkert veldig interessant for alle å lese om; sånn blir blogginnleggene når jeg har vært nødt til å slepe meg hjem før kvelden engang har begynt.
Happy weekend, da folkens. Ikke spis fordervet mat, hvis noen by any chance lurte på om jeg hadde et godt råd for helgen.
Men det skal ikke jeg få noen glede av, for jeg sitter hjemme med joggebukse og tekoppen, og har ingen finger med i spillet når det gjelder å tømme de 3 literne med edle dråper. Småuggen som jeg fremdeles er, har jeg tatt kvelden, og jeg tror at kroppen min vil takke meg for dette i morgen. Det bør den. Jeg nekter å gå glipp av überkose-gøy for ingen grunn.
I slike stunder er jeg lykkelig for at mtv.com eksisterer, sammen med all hjernedød web-tv det bringer med seg.
Jeg er også glad for at jeg ikke ble verre angrepet av de mugne parasittene, for eksempel på lik linje med eksamenstiden forrige semester, da jeg burde ligget syk i minst 7 dager (men måtte tvinge meg opp til de stinkende eksamene. Eksamenene. Eksamennene. Eks-mennene. Hø.)
Jeg har derimot hatt litt hell i uhellet, og klarte å komme meg opp kl halv ni i morges for å ta toget til Arles med papsen og frøkna. Solt noen kvadratcentimeter av armene fikk jeg gjort, og greier. Spist litt, ikke minst. Meget fornøyd med innsatsen. Og pappas lommebok.
I morgen venter det meg en lang og traust lekse-dag, hvor Anne og jeg skal jobbe iherdig og ivrige med et prosjekt om vin. Vi har selvsagt klart å sprite prosjektet opp litt ved å faktisk TESTE vin (og da mener jeg ikke det tullete spytte-ut-etter-å-ha-smakt-greiene). Men likevel; samme hvordan man snur og vender på det, så er skriving skriving, og selv ikke det at forarbeidet (kall det gjerne researchen) var artig, kan endre på det faktum at vi må skrive side opp og side ned innen morgendagen er omme.
Men.
Jeg har bedt immunforsvaret mitt pent om det kan manne seg opp til i morgen, siden jeg er så snill mot kroppen min i dag, slik at jeg kan ta meg en bytur i morgen.
Det er tross alt siste dagen av ferien (utenom søndag, men det teller ikke). Selvsagt kommer ikke skolestart til å hindre oss i å gå ut, meeen det er liksom noe helt eget ved å kunne feste på en feriedag. Jeg vet at folk skjønner hva jeg mener.
Jeg har for ørtende gang fått høre at hvis jeg skulle vært en farge, ville det vært lyseblå. Jeg synes dette er ganske interessant, i og med at jeg så og si ikke eier noe lyseblått. Men noe må det være. Lyseblå sjarm? Lyseblå utstråling? ... Aura? (Oh, nå kom jeg på et sitat fra Almost Famous: "Your aura is PURPLE". Det var ikke helt det samme som lyseblå, men dog, passet ganske bra inn med det sitatet nå).
Anyways. Jeg tenkte kanskje at jeg burde skaffe meg noe lyseblått. Sånn, bare derfor. Får bare håpe at det ikke blir overkill av lyseblå vibber fra mitt vesen.
Ja, dette var sikkert veldig interessant for alle å lese om; sånn blir blogginnleggene når jeg har vært nødt til å slepe meg hjem før kvelden engang har begynt.
Happy weekend, da folkens. Ikke spis fordervet mat, hvis noen by any chance lurte på om jeg hadde et godt råd for helgen.
torsdag 16. april 2009
Når noe skjer, så skjer alt. På én gang.
Denne uken ble litt mer innholdsrik enn jeg hadde planlagt. Imidlertid har jeg overhodet ikke gjort noe av det jeg hadde planlagt (men etter å ha levd dette franske halvlivet i snart ett år, begynner jeg å bli vant til at ting ikke alltid går sånn som jeg har risset det inn i stein på forhånd).
Jeg har en bombet leilighet og flashbacks fra kvelden i går som jeg er litt småskeptisk til. Jeg var på ingen måte drita, for sånt driver jeg ikke med, men hodet mitt forteller meg at noen vinglass for mye ble det nok. Takk og lov at jeg ikke har en streng, seriøs arbeidsgiver som kunne funnet denne bloggen og gitt meg sparken på flekken fordi jeg var så ulur å dele alle mine festvaner på verdensdekkende web.
Takk og lov at jeg er ung og dum og ansvarsløs.
I går hadde vi forresten et innholdsrikt vorspiel, hvor vi diskuterte fram og tilbake alle våre problemer i verden (mindre viktige dog de alle er), og hvor vi til slutt kom fram til konklusjonen om at vi er blant de 10 000 heldigste i verden. Dette kom vi fram til etter mye refleksjon og nøye overveide argumenter, og jeg kan si at jeg er meget fornøyd med å ha slått resten av verdens 6 milliarder-og-noe innbyggere.
I vår lykkerus, sprang vi på byn med hodet fullt av tanker om hvor fantastisk vi har det, og om hvor fantastiske vi var, og det ble en riktig så artig kveld.
Men så våknet jeg i morges og skjønte at skjebnen alltid sitter på sidelinjen og venter til du tror du er verdens heldigste menneske; og så slår den til. Med ondskapsfulle, harde slag.
Det første som ventet meg var en litt pinlig morrasamtale med dj-en fra kvelden før. Ja. Han okkuperte den andre halvdelen av sengen min. Nå skal jeg ikke få det til å høres ut som om jeg er et angrende vesen, for det er jeg ikke, så jeg legger til at vi hadde en veldig hyggelig farvel som inkluderte en kopp te.
Jeg ble så invitert til å sitte på med en ny bekjent til stranden; men verken nydelig vær eller nydelige franskmenn kunne forhindre det faktum at jeg nok en gang har endt opp med en matforgifning.
Denne gang var det nok min egen feil, ettersom jeg lagde wok med en kylling som hadde ligget uten pose i fryseren i ukesvis, og som etterpå hadde ligget opptint i kjøleskapet i to dager (ærlig talt, jeg som selverklært skal bli ernæringsfysiolog burde da strengt tatt trampet på denne kyllingen for lenge siden og kastet den i nærmeste søppelbøtte. Men det er sånt som skjer når man er fattig student med et krevende behov for kjøtt).
Så altså ble jeg pent nødt til å takke nei til det hyggelige strandtilbudet, mens de to eneste vennene mine som er igjen i Montpellier i ferien hadde en vidunderlig stranddag i møte.
Ikke nok med at jeg ikke kan få ned en eneste matbit; i tillegg tramper det 40 yrkesskoleutdannede tømrere rundt i bakhodet mitt, samtidig som trangen til å vrenge magesekken ser ut til å bli større jo mindre man har å kaste opp. Umm, sexy.
Pappa og konen hans sitter akkurat nå på toget til Montpellier, med forventninger om en smilende pike som kommer dem i møte på togstasjonen, full av energi og godvilje.
Det er nok ikke helt det glansbildet som vil treffe dem på Gare st. Roch. Snarere en gretten, utsultet studine med uvasket hår og et behov for å syte og klage.
Jaja. Jeg får klistre på meg det velvillige smilet fra i går kveld, da verden smilte til meg og jeg var sikker på at jeg var en av de heldigste på jord.
Sånn kan det gå når man hviler på sine laurbær for lenge av gangen!
Denne uken ble litt mer innholdsrik enn jeg hadde planlagt. Imidlertid har jeg overhodet ikke gjort noe av det jeg hadde planlagt (men etter å ha levd dette franske halvlivet i snart ett år, begynner jeg å bli vant til at ting ikke alltid går sånn som jeg har risset det inn i stein på forhånd).
Jeg har en bombet leilighet og flashbacks fra kvelden i går som jeg er litt småskeptisk til. Jeg var på ingen måte drita, for sånt driver jeg ikke med, men hodet mitt forteller meg at noen vinglass for mye ble det nok. Takk og lov at jeg ikke har en streng, seriøs arbeidsgiver som kunne funnet denne bloggen og gitt meg sparken på flekken fordi jeg var så ulur å dele alle mine festvaner på verdensdekkende web.
Takk og lov at jeg er ung og dum og ansvarsløs.
I går hadde vi forresten et innholdsrikt vorspiel, hvor vi diskuterte fram og tilbake alle våre problemer i verden (mindre viktige dog de alle er), og hvor vi til slutt kom fram til konklusjonen om at vi er blant de 10 000 heldigste i verden. Dette kom vi fram til etter mye refleksjon og nøye overveide argumenter, og jeg kan si at jeg er meget fornøyd med å ha slått resten av verdens 6 milliarder-og-noe innbyggere.
I vår lykkerus, sprang vi på byn med hodet fullt av tanker om hvor fantastisk vi har det, og om hvor fantastiske vi var, og det ble en riktig så artig kveld.
Men så våknet jeg i morges og skjønte at skjebnen alltid sitter på sidelinjen og venter til du tror du er verdens heldigste menneske; og så slår den til. Med ondskapsfulle, harde slag.
Det første som ventet meg var en litt pinlig morrasamtale med dj-en fra kvelden før. Ja. Han okkuperte den andre halvdelen av sengen min. Nå skal jeg ikke få det til å høres ut som om jeg er et angrende vesen, for det er jeg ikke, så jeg legger til at vi hadde en veldig hyggelig farvel som inkluderte en kopp te.
Jeg ble så invitert til å sitte på med en ny bekjent til stranden; men verken nydelig vær eller nydelige franskmenn kunne forhindre det faktum at jeg nok en gang har endt opp med en matforgifning.
Denne gang var det nok min egen feil, ettersom jeg lagde wok med en kylling som hadde ligget uten pose i fryseren i ukesvis, og som etterpå hadde ligget opptint i kjøleskapet i to dager (ærlig talt, jeg som selverklært skal bli ernæringsfysiolog burde da strengt tatt trampet på denne kyllingen for lenge siden og kastet den i nærmeste søppelbøtte. Men det er sånt som skjer når man er fattig student med et krevende behov for kjøtt).
Så altså ble jeg pent nødt til å takke nei til det hyggelige strandtilbudet, mens de to eneste vennene mine som er igjen i Montpellier i ferien hadde en vidunderlig stranddag i møte.
Ikke nok med at jeg ikke kan få ned en eneste matbit; i tillegg tramper det 40 yrkesskoleutdannede tømrere rundt i bakhodet mitt, samtidig som trangen til å vrenge magesekken ser ut til å bli større jo mindre man har å kaste opp. Umm, sexy.
Pappa og konen hans sitter akkurat nå på toget til Montpellier, med forventninger om en smilende pike som kommer dem i møte på togstasjonen, full av energi og godvilje.
Det er nok ikke helt det glansbildet som vil treffe dem på Gare st. Roch. Snarere en gretten, utsultet studine med uvasket hår og et behov for å syte og klage.
Jaja. Jeg får klistre på meg det velvillige smilet fra i går kveld, da verden smilte til meg og jeg var sikker på at jeg var en av de heldigste på jord.
Sånn kan det gå når man hviler på sine laurbær for lenge av gangen!
fredag 10. april 2009
"Alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg at dét var livet"
For tiden holder jeg på med mye rart. Dobbeltbesøk fra Bergen hjelper veldig på humøret. Dessverre er det deres siste dag i dag (herav grunnen til at jeg er våken før 12), og vi skal presse inn så mye som mulig på programmet de neste 24 timene. De siste dagene har hovedsaklig gått med til sene frokoster (type kl 16.00), henging i den store leiligheten som vi har okkupert, matlaging og byturer. Litt shopping har vi da også fått med oss, men underlig nok ikke så mye sightseeing. Jaja. Hva har man vel siste dag til? Klart vi rekker å se hele byen, besøke alle kaféene vi har glemt og i tillegg gå ut på kvelden!
123 start.
Hmm. De andre sover fremdeles, tross min skingrende morrastemme som roper "gooooood mååååren" av all sin halvforkjølte kraft.
***
Jeg er forresten midt oppi studiesøknader også. Jeg har nå dekket hele Skandinavia, noe som vil si at mitt vitnemål svever rundt et sted i både Stockholm og København. Jeg antar å komme inn på førsteprioriteten, som er i Køben, men man kan jo aldri være for sikker. Så jeg søker absolutt alt, absolutt overalt. Nesten.
Og det tar litt tid. Gleder meg til det hele er overstått og jeg kan begynne å mentalt omstille meg til det stedet jeg skal bo de neste 3-5 årene. Shit, det er lenge! Og jeg som bare er en skarve tenåring fremdeles. Hvordan skal dette gå?
Dette får jeg hanskes med en annen gang. Har ikke tid til hysteria i dag. Jeg har to søvnige bergensere å ta meg av.
Må gå og vekke dem på en litt mer effektiv og brutal måte.
For tiden holder jeg på med mye rart. Dobbeltbesøk fra Bergen hjelper veldig på humøret. Dessverre er det deres siste dag i dag (herav grunnen til at jeg er våken før 12), og vi skal presse inn så mye som mulig på programmet de neste 24 timene. De siste dagene har hovedsaklig gått med til sene frokoster (type kl 16.00), henging i den store leiligheten som vi har okkupert, matlaging og byturer. Litt shopping har vi da også fått med oss, men underlig nok ikke så mye sightseeing. Jaja. Hva har man vel siste dag til? Klart vi rekker å se hele byen, besøke alle kaféene vi har glemt og i tillegg gå ut på kvelden!
123 start.
Hmm. De andre sover fremdeles, tross min skingrende morrastemme som roper "gooooood mååååren" av all sin halvforkjølte kraft.
***
Jeg er forresten midt oppi studiesøknader også. Jeg har nå dekket hele Skandinavia, noe som vil si at mitt vitnemål svever rundt et sted i både Stockholm og København. Jeg antar å komme inn på førsteprioriteten, som er i Køben, men man kan jo aldri være for sikker. Så jeg søker absolutt alt, absolutt overalt. Nesten.
Og det tar litt tid. Gleder meg til det hele er overstått og jeg kan begynne å mentalt omstille meg til det stedet jeg skal bo de neste 3-5 årene. Shit, det er lenge! Og jeg som bare er en skarve tenåring fremdeles. Hvordan skal dette gå?
Dette får jeg hanskes med en annen gang. Har ikke tid til hysteria i dag. Jeg har to søvnige bergensere å ta meg av.
Må gå og vekke dem på en litt mer effektiv og brutal måte.
Abonner på:
Innlegg (Atom)