Livet er en dans på roser; bare synd at ingen tok vekk tornene før dansen startet

Dagene har gått merkelig i ett de siste ukene. Jeg tar meg stadig i å glemme hvilken dag det er; som regel synes jeg at alle dager virker som en lørdag.
Dagene har vært en blur av soling, fellesmiddager og byliv, et resultat av middelhavsklimaet og franskmenns vanvittige trang til å streike og blokkere inngangen til universitetet sånn at alle må ta dagen fri.
Det har blitt så mye uforventet fritid i det siste, at det rett og slett begynner å gå inn på den mentale balansen til enkelte. Noen føler seg intellektuelt understimulert, og velger å brukene dagene til å lese The Economist og se samfunnskritiske dokumentarer fra internett.
Andre velger å trene daglig, mens resten av oss nøyer oss med å late oss på gressplener og fundere over hvor lenge denne tilværelsen kan vare. Jeg må innrømme at jeg er litt bekymret for intellektet mitt selv. Ikke nok med at jeg knapt har tatt i en avis siden jeg flyttet hit; i tillegg har vi oppdaget Paradise Hotel Norge på TV3, og presser oss sammen i sofaen 4 dager i uken og ler rått av de talentløse menneskene på skjermen. I begynnelsen godtet vi oss riktig over at vi i det minste hadde en IQ å skryte av, og over det faktum at vi så hvor latterlig språkbruken til deltagerne var. Men i det siste har jeg måttet ta meg litt i nakkeskinnet; det er da merkelig hvor mange likheter man finner mellom Paradise-livet og Montpellier-livet... De soler seg hele dagen, vi soler oss hele dagen. De går rundt og finner på teite fritidsaktiviteter, vi gjør det samme. De drikker seg mongo hver kveld og danser teit, vi danser teit på nattklubber dag ut og dag inn. Den eneste forskjellen blir vel at vi faktisk ikke har sjansen til å vinne 300 000 kr, eller hva det nå er. Noe som gjør oss om mulig enda mer patetiske. Hmm.....

I det siste har jeg fått en oppvekker som har gjort at jeg plutselig følte meg 10 år eldre.
Vi har vært vitne til at to store karer banken opp en fyr utenfor en nattklubb to ganger, og vi tok på oss ansvaret med å ta oss av fyren til ambulansen kom etter nesten 1,5 times venting. Som de eneste normale menneskene i dette landet, gjorde vi det enhver person med et hjerte ville gjort; vi passet på ham og sørget for at han ikke ble bevisstløs, og holdt ham varm til det udugelige, franske helsevesenet omsider dukket opp. Dette fant imidlertid sted like utenfor en nattklubb, og dørvaktene gjorde nada. Ingenting. Vi ropte og skrek til dem om hjelp, men de bare ristet på hodet og sa at det ikke var "deres problem". Ok, nå er ikke jeg alltid en skytsengel heller, men jeg ville tro at når en person blir sparket i hodet 15-20 ganger rett foran øynene dine, at det da er alle tilskuernes problem å reagere. Jeg er sjokkert.

Bedre blir det ikke av at jeg i dag fikk høre en horribel historie om min roomies venninne; hun hadde gått hjem alene mandag kveld, da en mann hadde kommet bort og spurt henne hva klokken var. Hun hadde fortalt ham det, og i det hun kikket på armbåndsuret sitt, tok han tak i hodet hennes og slengte henne i bakken og slo henne. Jeg har aldri hørt på maken. Heldigvis hadde hun skreket så høyt at hu tiltrakk seg oppmerksomhet, og fyren hadde blitt skremt og løp vekk. Hun kom seg unna uten noen store skader, annet enn sjokket over å bli overfalt på åpen gate en vanlig mandag, og med en frykt for å gå alene som nok kommer til å sitte i henne en stund...
Hun har levert klage til politiet, men det kommer selvsagt aldri til å få noen konsekvenser for det rævhålet som overfalt henne. Vi mistenker at han hadde håpet hun skulle ta opp mobilen for å se på klokken, slik at han kunne stjele den, og at han ble forbanna da hun viste seg å ha på seg en klokke; men man vet aldri hva som kunne skjedd dersom dette hadde hendt i en mørk bakgate uten andre rundt. Det er så sinnsykt skremmende at jeg nesten ikke har lyst til å bo her lenger.
Takk og lov for at det går mot lysere kvelder, og at jeg har mange gode venner som tar vare på hverandre! Evig snille Bernt har sverget å følge alle og enhver hjem når som helst på døgnet, og i tillegg er det ingen av oss som sier nei til uventede slumberparty hos hverandre dersom noen vil slippe å gå alene hjem om natten.
Men likevel, det har veldig mye med flaks å gjøre. Jeg kommer aldri til å be folk om å følge meg hjem klokken 22 om kvelden når jeg har vært hos venner og sett film, liksom. Hmm. Dette gjør slett ikke noe godt for inntrykket av Montpellier. På dagtid er byen verdens fineste, men på nattestid innser jeg at vi slett ikke bor i Norge lenger.


En tanke som betrygger meg, er at jeg har funnet meg en hyggelig fyr som går over stokk og stein for å følge meg hjem (til og med på dagtid; jeg fikk ikke lov å gå alene fra kafeen i dag etter at jeg fortalte ham historien om venninnen vår...nåja, kan jo være at han insisterer på å gå med meg overalt av andre grunner også...) Så jeg setter meg ikke på et fly hjem med det første.
Men så sannelig; jeg føler meg faktisk mye eldre enn før etter å ha opplevd slike ting. Det er som om du innser at alt ikke er så trygt og behagelig som vi alltid har trodd. Vi har vært så isolerte. Dette er den virkelige verden. Jeg skal ikke bli helt dyp og filosoferende nå, altså, men jeg må si at oppholdet her har gjort inntrykk på meg på mange måter, både positive og negative.

Med det sagt, tar jeg meg nå en tur til Irene for å bake kake og mest sannsynlig se Parradais.
Om en ukes tid kommer Bi og Åse på besøk, det kommer til å ta helt AV. WEEEEEEE!

(ok, jeg er ikke helt voksen ennå.)

Baila baila baila me

Det er sol. Det er varmt. Selv om ingen franskmenn har forstått at det snart er sommer, så har vi norske innsett det for lenge siden, og vi nøler ikke med å pakke piknikkurven og slenge oss ned gresset med solbriller og singletter, mens vi vender ansiktet mot solen og sverger på at vi skal bli brune. I midten av mars.

Greit nok, det er ikke akkurat stekende hett, og jeg må innrømme at skjerfet skulle på i morges da jeg gikk til universitetet. Men det setter ikke en demper på humøret; det er virkelig noe særegent med nordmenn og sol.

Så mens franskmennene pakket kåpene rundt seg og satte seg i sine små gjenger i parkene mens de lot livet gå sin vante gang, bruste vi nordmenn over av lykke, brettet opp buksebeina, kastet jakken og slengte oss utover gresset for at mest mulig av overflaten skulle dekkes av sol. Og på kvelden dro vi på Gipsy Kings konsert (hvor en bekjent var oppvarming), og med de spanske latinorytmene bestemte vi oss for at nå var det sommer.

I dag fikk jeg oppleve enda en dose überfranskhet, da vi kom til universitetet og så at alle portene var blokkerte av medstudenter. Her kommer ingen forbi, sa de, og dermed måtte vi gå hjem igjen. Dette kalles da en streik, og det er like vanlig at det er streik som at det ikke er streik. På universitetet hadde de blokkert alle dører, vinduer og andre potensielle innganger med bord og stoler, og vi stakkars utlendinger som derimot IKKE var i streik, så ingen annen mulighet enn å snu og traske tilbake til våre overprisete sentrumsleiligheter. Siden ingen av oss egentlig hadde spesielt lyst til å ha språkhistorie uansett, så vi ikke på dette som noe å klage over. Jeg dro hjem og lagde meg litt god mat, og tenker nå å ta en tur til elven hvor vi skal sole oss, gumle baguetter og planlegge helgen.
Alle er sikkert dødslei av å lese om hvor fantastisk jeg har det, så jeg skal spare dere for flere misunnelsesverdige detaljer fra uken som har gått.
Istedet vil jeg benytte siste linje til å ønske alle en riktig god helg, og stakkars dem som skal sitte inne og lese til eksamener. Det skal nemlig ikke jeg.

God helg!

Den første dagen i resten av mitt liv

Etter en liten bloggings-pause er jeg nå tilbake, like humørsyk og sarkastisk som alltid.
Takk, takk, en applaus gjør seg godt.

Siden sist har jeg hatt en fortryllende awakening om framtiden da jeg var i København, og etter en dag tilbragt på Københavns Universitet føler jeg meg ett skritt nærmere de voksnes tilværelse.
Jeg skal ikke skryte på meg for mye, ettersom jeg slett ikke opptrådte modent gjennom hele Danmarksoppholdet, men derimot tillot meg litt tull og artigheter. Noe som strengt tatt var nødvending blant Mia og Marie og deres underholdende venner.

Tilbake ved universitetet i Montpellier fant jeg ut at jeg hadde gått glipp av en del undervisning, merkelig nok, men lot ikke dette stanse meg i å more meg riktig så mye både på mandag og tirsdag, og jeg tror kanskje jeg moret meg litt i meste laget tirsdagen.
Anyways.
I kveld blir det meksikansk mat i leiligheten med noen franske og noen norske, og det er roomie som arrangerer og tar seg av alt. Høres beleilig nok ut.
Derfor tenkte jeg å koste på meg en kaffe på Columbus, dersom Anne vier meg litt av sin dyrebare tid, og dersom jeg fremdeles har midler på mine bankkort. Det førstnevnte er meget sannsynlig, mens sistnevnte kriterie er usikkert.

I morgen skal det stelles i stand til nok en Britisk Soirée hos- ja, en brite, og jeg er glad for at jeg ikke trenger å være vertinne, ettersom 150 gjester skal være inviterte.
Men artig blir det nok for oss som er akkurat gode nok bekjente til å bli invitert, men akkurat dårlige nok bekjente til at vi slipper å rydde dagen derpå.

Ingen skal komme her og si at jeg ikke ordner meg, altså.

ps. En rebound er også i boks.