Har overlevd nok en helg.
Det var ikke spesielt vanskelig.
På vegne av mine medsammensvorne her nede, vil jeg en gang for alle få konstatert at vi lever verdens mest avslappende liv. Det er faktisk så behagelig, at vi alle frykter at noe grusomt venter rett rundt hjørnet. Det stemmer bare ikke med balansen i livet at man kan ha det så frustrerende bra i så lang tid. Jeg vedder på at noe fælt ligger og lusker...
Som noen bemerket ved brunsj-bordet i dag, så har jeg jo hatt kyssesyken, noe som er ganske kjipt, og vel verdt en god dose bra. Men tross alt; kyssesyken overvant jeg for nesten et år siden, og det må da være grenser for hvor lenge en har lov til å leve på hver kjipe ting. Jeg mistenker at våpenhvilet mellom meg og skjebnen snart er kommet til en slutt. For denne bedageligheten kan ikke være naturlig. Den strider litt imot naturen, kan man godt si.
Men se på meg; her sitter jeg og lager et problem utav det faktum at jeg ikke har nok problemer. Man vet man er norsk når man kan klage over at man ikke har noe å klage for.
Helgen, forresten, passerte mer eller mindre slik:
Anne kom hjem fra Marokko på fredagen, brun & blid, og vi feiret ved å spise sunn, heilnorsk middag hos meg, før vi dro på irsk pub og drakk mindre sunn, langt-fra-heilnorsk rødvin & øl. Det var kjekt.
Avsluttet kvelden med "liksom"-kebab (ingenting som inneholder pommes frites og ketsjup kan kalle seg en kebab) og sov i 10 timer.
Lørdagen startet med at 2 hamburgersultne stavangerfolk møtte opp på dørterskelen min og forlangte å få bruke stuebordet mitt som burgerbar. Turen gikk til Café Jo (no kidding), hvor vi selvsagt traff sånn alle vi kjenner, og jeg ble forelsket i Smoothie à la Mangue Indienne.
Jeg holdt et artig selskap på kvelden, som inneholdt til sammen 22 amerikanere, franskmenn, belgiere, briter, svensker og nordmenn, og jeg konkluderer med at alle koste seg ettersom samtlige av de 25-30 flaskene med vin ble tømt til siste dråpe. Og vi hadde en artig vårnatt i Montpellier på diverse nattklubber.
Søndag morgen våkner jeg med en annen person ved siden av meg i sengen. Men det var bare Beate, så det gikk fint. Ingen panikk. Jeg tømte kjøleskapet for siste rester random mat, og vi toget bort til brunsj hos de andre. Brunsjen startet kl 14 og endte kl 22.00.
Den utviklet seg til å inneholde både sjokolader, middag og fastelavnsboller, hvor ingenting av dette ble laget ved mitt bidrag. Vi late har det godt.
Etter å ha utnyttet gjestfriheten i den store leiligheten i ganske så mange timer, fant jeg til slutt veien hjem, og nå sitter jeg og funderer over hva jeg bør pakke ned i kofferten i morgen. For på tirsdag reiser jeg til København. Jamen på tide med en liten ferie, synes jeg.
Mia & Marie & København, here I come !
søndag 22. februar 2009
søndag 15. februar 2009
Tanker om britiske fester, nykaledoniere og gutter med hatt
Lørdags kveld (samt natten samt morgenkvisten søndag) ble tilbragt hos de britiske frøknene Olivia & Jessica, som i den anledning hadde kjøpt inn 2 helflasker billig vodka på Carrefour. Disse flaskene var de imidlertid ikke redde for å dele med andre, noe jeg selvsagt profiterte av. Nylig tilbake på det brutale singelmarkedet, fant jeg det i min rus og dus for godt å snakke med alle og enhver, og jeg var riktig så fornøyd da jeg trasket hjemover klokken halv 6 i morges på mine killer heels (som jeg ikke skal tvinge føttene nedi på en god stund).
Søndag formiddag ble tilbragt i jentenes (og Bernts) leilighet, hvor vi gikk nøye i gjennom detaljene fra i gårsdagen- det vil si så nærme detaljer som noen kunne huske.
For å friske opp hukommelsen, bladde vi like så godt gjennom bildene, og fikk se en haug av mennesker som vi tilsynelatende var veldig gode venner med i går, mens vi i dag ikke helt forstår hvorfor.
I tillegg fikk jeg en gjennomført melding av en fyr som jeg visst har lagret på mobilen som loik (men jeg mistenker at han heter så mye som Loïc), hvor jeg meget hyggelig ble invitert ut til å ta en drink. Jeg var mindre hyggelig av meg, og lot være å svare. Noe som forresten fikk meg til å undre over hvor mange ganger i framtiden jeg kommer til å gi gutter falske forhåpninger ved å gi dem nummeret mitt, og så ikke svare. Som en kompis her nede sa så greit: "Da er det bedre å vise at du gir fae* i dem fra starten av". Og det er jo forsåvidt sant. Men da blir festene straks mindre koselige. Da finner jeg det mer praktisk å tilbringe en hyggelig kveld med gutter ført bak lyset, og så kan de heller synes jeg er bitchy dagen derpå. Faktisk gjør det meg meget lite, når jeg tenker meg om. (Jeg skal ikke til himmelen, skal jeg vel. Retorisk spm.)
Utover natten fikk jeg forresten oppleve kulturforskjellene mellom norske og britiske fester. I Norge, hvor man begynner relativt slow med drikkingen, og tar seg opp utover kvelden, holder folk som regel ut ganske lenge, og vi er til og med fan av nachspiel. Briter derimot ser ut til å kjøre hardt på med vodkaen rundt klokken 22, og så slokner de én etter én på diverse senger de måtte finne. Men til alt hell var det bare jentene som falt i søvn, og som man sier i Frankrike; "tant mieux" for oss resterende jenter :)
Jeg må forresten også nevne at det var opptil flere gutter med hatt på denne sammenkomsten, fordi jeg skrev "gutter med hatt" i overskriften min. Altså. Det var gutter med hatt der. Og jeg synes å huske at jeg syntes den ene av dem var ekstremt sjarmerende, mens den andre syntes at jeg var ekstremt sjarmerende, og det endte ikke usømmelig for noen av oss, og jeg sov fornøyd i min egen dobbeltseng og våknet med frydefull forventning til den nye tradisjonen vår, søndagsbrunsj. Som egentlig er mer en middag, ettersom jeg aldri går før croissantene er spist opp i halv 4-tiden.
Etter å ha tilbragt en aldeles artig dag som bestod av at jeg skulket grammatikken og dro hjem og inviterte en kjekk nykaledonier på kafé i stedet, avsluttet jeg dagen på sushirestaurant med noen venner, og tenker for meg selv at det har vært en fin mandag. Destod bedre blir den av at vi har fri i morgen. Mandag er dermed blitt den nye lille-fredag, og dette er ikke å forakte.
(I tilfelle noen lurte på hva en nykaledonier vil si, er dette definisjonen: Inhabitant of New Caledonia, a French overseas territory in the southwest Pacific Ocean consisting of the island of New Caledonia and several smaller islands. Bare sånn.. i tilfelle.)
Søndag formiddag ble tilbragt i jentenes (og Bernts) leilighet, hvor vi gikk nøye i gjennom detaljene fra i gårsdagen- det vil si så nærme detaljer som noen kunne huske.
For å friske opp hukommelsen, bladde vi like så godt gjennom bildene, og fikk se en haug av mennesker som vi tilsynelatende var veldig gode venner med i går, mens vi i dag ikke helt forstår hvorfor.
I tillegg fikk jeg en gjennomført melding av en fyr som jeg visst har lagret på mobilen som loik (men jeg mistenker at han heter så mye som Loïc), hvor jeg meget hyggelig ble invitert ut til å ta en drink. Jeg var mindre hyggelig av meg, og lot være å svare. Noe som forresten fikk meg til å undre over hvor mange ganger i framtiden jeg kommer til å gi gutter falske forhåpninger ved å gi dem nummeret mitt, og så ikke svare. Som en kompis her nede sa så greit: "Da er det bedre å vise at du gir fae* i dem fra starten av". Og det er jo forsåvidt sant. Men da blir festene straks mindre koselige. Da finner jeg det mer praktisk å tilbringe en hyggelig kveld med gutter ført bak lyset, og så kan de heller synes jeg er bitchy dagen derpå. Faktisk gjør det meg meget lite, når jeg tenker meg om. (Jeg skal ikke til himmelen, skal jeg vel. Retorisk spm.)
Utover natten fikk jeg forresten oppleve kulturforskjellene mellom norske og britiske fester. I Norge, hvor man begynner relativt slow med drikkingen, og tar seg opp utover kvelden, holder folk som regel ut ganske lenge, og vi er til og med fan av nachspiel. Briter derimot ser ut til å kjøre hardt på med vodkaen rundt klokken 22, og så slokner de én etter én på diverse senger de måtte finne. Men til alt hell var det bare jentene som falt i søvn, og som man sier i Frankrike; "tant mieux" for oss resterende jenter :)
Jeg må forresten også nevne at det var opptil flere gutter med hatt på denne sammenkomsten, fordi jeg skrev "gutter med hatt" i overskriften min. Altså. Det var gutter med hatt der. Og jeg synes å huske at jeg syntes den ene av dem var ekstremt sjarmerende, mens den andre syntes at jeg var ekstremt sjarmerende, og det endte ikke usømmelig for noen av oss, og jeg sov fornøyd i min egen dobbeltseng og våknet med frydefull forventning til den nye tradisjonen vår, søndagsbrunsj. Som egentlig er mer en middag, ettersom jeg aldri går før croissantene er spist opp i halv 4-tiden.
Etter å ha tilbragt en aldeles artig dag som bestod av at jeg skulket grammatikken og dro hjem og inviterte en kjekk nykaledonier på kafé i stedet, avsluttet jeg dagen på sushirestaurant med noen venner, og tenker for meg selv at det har vært en fin mandag. Destod bedre blir den av at vi har fri i morgen. Mandag er dermed blitt den nye lille-fredag, og dette er ikke å forakte.
(I tilfelle noen lurte på hva en nykaledonier vil si, er dette definisjonen: Inhabitant of New Caledonia, a French overseas territory in the southwest Pacific Ocean consisting of the island of New Caledonia and several smaller islands. Bare sånn.. i tilfelle.)
mandag 9. februar 2009
Shopping til besvær
Det er visse ting man bemerker seg når man flytter fra rolige Norge, hvor det mest sjokkerende man kan komme over i en matbutikk er lettrømme utgått på dato eller.. vel, ja, eksen sin, for eksempel.
Når man derimot flytter fra Landet Hvor Rema 1000 er Stort, til Landet Hvor Yoghurtseksjonen er på størrelse med sin gamle nærbutikk, er det flere forskjeller man blir nødt til å venne seg til.
Raritet #1:
Fransk supermarkedbrød betyr det hviteste brødet du kan presse ut av en brødbakemaskin, skåret opp i matematisk beregnede firkanter. Du må spise minst en og en halv pakke før du kan late som om du kan kalle deg mett. Ikke rart at den franske nasjonalretten etter Ost & Baguett er 2-lag-Nutella.
Raritet #2:
Den Franske Nasjon har oppfunnet de tynneste, mest puslete plastposene polyeten kan danne. De er bokstavelig talt gjennomsiktige (til tross for at de er fargede, og ikke har for intensjon å være see-through). Absolutt alt du putter nedi dem, stikker igjennom plasten slik at verden skal få se hva du har handlet. Er du ekstra heldig, skjærer matvarene seg hull gjennom den usle pose-etterligningen før du har rukket å gå forbi vekteren ved døren, og du kan godt bli et par matvarer fattigere innen du når hjem. (Jaja, så strør du i hvert fall om deg med ferske matvarer til de hjemløse; kanskje det er dette som regnes for å være den franske stats trygdehjelp?).
En annen sak som forresten er ganske merkelig, er at det finnes vektere med olme blikk i alle butikker. Nei, jeg har faktisk ikke planlagt å stjele den 40-centimes dyre maisboksen, tenk!
Raritet #3:
90% av matvarene er pakket inn i emballasje som kunne rommet dobbelt så mye. Det vil si at når du handler, kjøper du 50% luft, 50% vare. Det hele er ganske underfundig. Man skulle ikke tro at noen så logikken i å pakke inn 2 paprika i 8,5 centimeters tykk emballasje.
Det hjelper heller ikke at all denne forpakningen er firkantet med skarpe kanter, med tanke på den ikke-eksisterende tykkelsen på plastposene deres.
Raritet #4:
Ok, nummer 4 er egentlig mer en ergrelse over meg selv, enn det er en fransk forunderlighet. Jeg klarer nemlig alltid å kjøpe de såkalt miljøvennlige bærenettene med påståtte behagelige håndtak, som koster rundt en femmer per stykk. Disse nettene henger beleilig til ved kassene, og smart & miljøvennlig som jeg er, plukker jeg som regel med meg en slik hver gang jeg handler (spesielt fordi jeg ikke orker enda en kamp med de übertransparente plastposene). "Nå er jeg jamen miljøbevisst og flink," tenker jeg hver gang jeg fornøyd slenger et slikt nett på disken. Fint lite hjelper det da at jeg kun 2 ganger har husket å ta med meg et av nettene neste gang jeg handler. Det er rett og slett for mye å be om at jeg skal planlegge handlingen min så bra at jeg pakker med meg handlenett før jeg går hjemmefra, på lik linje med pensjonistene.
Til gjengjeld har jeg da fått meg en riktig så fin ansamling bærenett i kjøkkenskapet, med mange lugubre neonfarger, som gjør at jeg føler meg miljøbevisst og sånt.
Raritet #5:
I Frankrike elsker man kø. Man simpelthen forguder køer. Har man ingen kø i syne, så skal man for ALL DEL skape en, enten det er ved å sende de ansatte til røykepause, ved å sette opp taugjerde-labyrinter som man må gå i sirkler i, eller ved å ta seg litt ekstra god tid i kassen.
Oppdager man at det bare er en tendens til kø bak seg, så kan man jo for all del ta seg en liten strekk før betalingen, eller kanskje benytte anledningen til å spørre kassadamen om siste bonuskortordning. Da skal du se, vettu, da danner det seg nok snart en liten, hyggelig kø bak deg. Å, køer er så kjekke! Jeg har en fast tro på at køer er selve grunnmuren i den franske nasjonalitetsfølelsen (sammen med retten til å streike, selvsagt).
Noe man også kan gjøre for å skape kø, er å ansette mennesker med null samvittighet og en vanvittig trang til å utøve tålmodighetsprinsipper på jobben. Disse menneskene er jeg bombesikker på at kjeder som Monoprix har funnet i den innerste avkrok av Køklubben, hvor de satt og pønsket ut antall måter å skape køer, ventelister, knotete hjelpeordninger og skjemaer på. (Å, de skjemaene!)
Raritet #6:
Franskmenn har ikke forstått poenget med bankkort. Hver lusne person skal på død og liv bla opp i kontanter, og helst skal de finne den nøyaktige summen ved å øse ut 2-centimesmynter (de er feen så små!) og annet lommerusk. Det hjelper ikke at summen bestandig er noe sånt som 88euro og 90 centimes, heller.
(som forøvrig sies "quatre-vingt-huit euros-quatre-vingt-dix-centimes". Da foretrekker jeg en enkel og grei "åttiåtte-nitti", ellers takk". Den franske tellemåten kan forresten godt mulig være en av Køklubbens mange gode forslag til hvordan kassadamene kan bruke lengst mulig tid).
Raritet #7:
Enda så få mennsker som måtte befinne seg på Supermarkedet si for eksempel en mandags formiddag, kan du vedde på at det er NOEN, én eller annen mongoidiot, som skal handle AKKURAT i den seksjonen du står i, NØYAKTIG fra den hyllen du står foran, og fordømt helst skal de handle med seg det samme produktet du står og ser på (om ikke aller, aller helst den eksakte pakken du holder i hånden). Det er ikke spøk når folk sier at sydeuropeere har et annet begrep om hva som tilsvarer "personal space" enn det nordmenn har. Nærmere bestemt; personal space på fransk = 0,01 centimeters radius.
Med dette sagt, skal jeg bare nevne helt til slutt at jeg slett ikke misliker franske supermarkeder. De har mangt å by på som sosialantropologisk forskningsobjekt, dersom du for eksempel skulle ønske å bli underholdt av en franskmann som tilbyr deg en pakke norsk røkelaks helt gratis (det har faktisk skjedd en venninne her), eller dersom du skulle ønske å krangle litt med noen om den fineste kartongen med egg. Det er en eksotisk verden, som er verdt å oppdage. Bare husk småmyntene og bærenettet ditt, og kjøp brødet hos bakeren i nabogaten, så skal du nok klare deg fint!
Når man derimot flytter fra Landet Hvor Rema 1000 er Stort, til Landet Hvor Yoghurtseksjonen er på størrelse med sin gamle nærbutikk, er det flere forskjeller man blir nødt til å venne seg til.
Raritet #1:
Fransk supermarkedbrød betyr det hviteste brødet du kan presse ut av en brødbakemaskin, skåret opp i matematisk beregnede firkanter. Du må spise minst en og en halv pakke før du kan late som om du kan kalle deg mett. Ikke rart at den franske nasjonalretten etter Ost & Baguett er 2-lag-Nutella.
Raritet #2:
Den Franske Nasjon har oppfunnet de tynneste, mest puslete plastposene polyeten kan danne. De er bokstavelig talt gjennomsiktige (til tross for at de er fargede, og ikke har for intensjon å være see-through). Absolutt alt du putter nedi dem, stikker igjennom plasten slik at verden skal få se hva du har handlet. Er du ekstra heldig, skjærer matvarene seg hull gjennom den usle pose-etterligningen før du har rukket å gå forbi vekteren ved døren, og du kan godt bli et par matvarer fattigere innen du når hjem. (Jaja, så strør du i hvert fall om deg med ferske matvarer til de hjemløse; kanskje det er dette som regnes for å være den franske stats trygdehjelp?).
En annen sak som forresten er ganske merkelig, er at det finnes vektere med olme blikk i alle butikker. Nei, jeg har faktisk ikke planlagt å stjele den 40-centimes dyre maisboksen, tenk!
Raritet #3:
90% av matvarene er pakket inn i emballasje som kunne rommet dobbelt så mye. Det vil si at når du handler, kjøper du 50% luft, 50% vare. Det hele er ganske underfundig. Man skulle ikke tro at noen så logikken i å pakke inn 2 paprika i 8,5 centimeters tykk emballasje.
Det hjelper heller ikke at all denne forpakningen er firkantet med skarpe kanter, med tanke på den ikke-eksisterende tykkelsen på plastposene deres.
Raritet #4:
Ok, nummer 4 er egentlig mer en ergrelse over meg selv, enn det er en fransk forunderlighet. Jeg klarer nemlig alltid å kjøpe de såkalt miljøvennlige bærenettene med påståtte behagelige håndtak, som koster rundt en femmer per stykk. Disse nettene henger beleilig til ved kassene, og smart & miljøvennlig som jeg er, plukker jeg som regel med meg en slik hver gang jeg handler (spesielt fordi jeg ikke orker enda en kamp med de übertransparente plastposene). "Nå er jeg jamen miljøbevisst og flink," tenker jeg hver gang jeg fornøyd slenger et slikt nett på disken. Fint lite hjelper det da at jeg kun 2 ganger har husket å ta med meg et av nettene neste gang jeg handler. Det er rett og slett for mye å be om at jeg skal planlegge handlingen min så bra at jeg pakker med meg handlenett før jeg går hjemmefra, på lik linje med pensjonistene.
Til gjengjeld har jeg da fått meg en riktig så fin ansamling bærenett i kjøkkenskapet, med mange lugubre neonfarger, som gjør at jeg føler meg miljøbevisst og sånt.
Raritet #5:
I Frankrike elsker man kø. Man simpelthen forguder køer. Har man ingen kø i syne, så skal man for ALL DEL skape en, enten det er ved å sende de ansatte til røykepause, ved å sette opp taugjerde-labyrinter som man må gå i sirkler i, eller ved å ta seg litt ekstra god tid i kassen.
Oppdager man at det bare er en tendens til kø bak seg, så kan man jo for all del ta seg en liten strekk før betalingen, eller kanskje benytte anledningen til å spørre kassadamen om siste bonuskortordning. Da skal du se, vettu, da danner det seg nok snart en liten, hyggelig kø bak deg. Å, køer er så kjekke! Jeg har en fast tro på at køer er selve grunnmuren i den franske nasjonalitetsfølelsen (sammen med retten til å streike, selvsagt).
Noe man også kan gjøre for å skape kø, er å ansette mennesker med null samvittighet og en vanvittig trang til å utøve tålmodighetsprinsipper på jobben. Disse menneskene er jeg bombesikker på at kjeder som Monoprix har funnet i den innerste avkrok av Køklubben, hvor de satt og pønsket ut antall måter å skape køer, ventelister, knotete hjelpeordninger og skjemaer på. (Å, de skjemaene!)
Raritet #6:
Franskmenn har ikke forstått poenget med bankkort. Hver lusne person skal på død og liv bla opp i kontanter, og helst skal de finne den nøyaktige summen ved å øse ut 2-centimesmynter (de er feen så små!) og annet lommerusk. Det hjelper ikke at summen bestandig er noe sånt som 88euro og 90 centimes, heller.
(som forøvrig sies "quatre-vingt-huit euros-quatre-vingt-dix-centimes". Da foretrekker jeg en enkel og grei "åttiåtte-nitti", ellers takk". Den franske tellemåten kan forresten godt mulig være en av Køklubbens mange gode forslag til hvordan kassadamene kan bruke lengst mulig tid).
Raritet #7:
Enda så få mennsker som måtte befinne seg på Supermarkedet si for eksempel en mandags formiddag, kan du vedde på at det er NOEN, én eller annen mongoidiot, som skal handle AKKURAT i den seksjonen du står i, NØYAKTIG fra den hyllen du står foran, og fordømt helst skal de handle med seg det samme produktet du står og ser på (om ikke aller, aller helst den eksakte pakken du holder i hånden). Det er ikke spøk når folk sier at sydeuropeere har et annet begrep om hva som tilsvarer "personal space" enn det nordmenn har. Nærmere bestemt; personal space på fransk = 0,01 centimeters radius.
Med dette sagt, skal jeg bare nevne helt til slutt at jeg slett ikke misliker franske supermarkeder. De har mangt å by på som sosialantropologisk forskningsobjekt, dersom du for eksempel skulle ønske å bli underholdt av en franskmann som tilbyr deg en pakke norsk røkelaks helt gratis (det har faktisk skjedd en venninne her), eller dersom du skulle ønske å krangle litt med noen om den fineste kartongen med egg. Det er en eksotisk verden, som er verdt å oppdage. Bare husk småmyntene og bærenettet ditt, og kjøp brødet hos bakeren i nabogaten, så skal du nok klare deg fint!
fredag 6. februar 2009
Vi LEKER ikke utenlandsstudenter
Når man en sjelden gang finner ut at man har kommet hjem før midnatt og plassert seg selv under dynen med en kopp te på en fredagskveld, uten å være det minste syk og uten brukne bein, er det to ting som innses;
1) Det går faktisk en grense for hvor mye fest og fyll kroppen tolererer, og 2) destod flere edru fredagskvelder, destod mer kan man drikke på lørdagen.
Etter en hard uke (med "uke"mener jeg 11 dager) med et uvisst antall alkoholenheter konsumert, var det en utfordring å stå opp klokken halv 8 i dag og prøve å leke student. Jeg skal ærlig innrømme at jeg sovnet i sittende stilling under språkhistorien, noe jeg trodde var en umulighet som bare skjer på teite high school-filmer. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig å bokstavelig talt sovne under oppsyn av den høyrøstede, ivrige og til tider småskumle språkhistorielæreren. Men det er jeg altså et levende bevis på at det gjør, og Anne kan joine klubben. Det anbefales å forsøke å vekke en person som sover sittende, med armer i kors, midt i undervisningen; jeg har aldri sett maken til forskrekket ansikt.
Jeg så sikkert ikke så helt lur ut selv der jeg sperret øynene opp hver gang læreren så i min retning, i et forsøk på å late som om jeg var lys våken (mistenker at det heller hadde samme effekt som når en 15-åring kommer hjem etter å ha drukket alkohol for første gang, og prøver å overbevise foreldrene og at han er heeelt edru).
Etter 2 sjokolade-powerbars fra Monoprix, pluss en banan rappet fra Anne, gikk det forholdsvis bedre.
Men jeg måtte gi opp forsøket på å følge min fantastiske plan for dagen; den innebar blant annet klesvask, badvask og diverse andre husholdningsoppgaver. Jeg endte opp paddeflat oppå dynen med klærne på, og ble vekket med trynet skvist ned i et Cosmopolitanblad av en lattermild roomie 2 timer senere.
Jaja, selv ikke jeg kan bekjempe tyngdekraften. Og akkurat i dag hadde den ekstrem virkning på øyelokkene mine. En norsk student i Frankrike har ingenting å stille opp med mot fysikkens lover.
Jeg kom meg da ut av huset på ettermiddagen tross alt, og hadde en minneverdig kveld på restaurant med 6 andre studenter som også hadde overgitt seg til avslapningssyndromet.
Da vi kom inn på restauranten, så den meget så koselig og ordentlig ut, og en serviceinnstilt kelner møtte oss. Alt var absolutt behagelig og profesjonelt. Dette skulle imidlertid ta en endring da vi begynte å få servert husets hjemmelagde rhum-shots. Gratis.
Et sted mellom hovedrett og dessert, ble vi invitert bak en grønn gardin til baren ved kjøkkenet hvor kelnerne og diverse andre stod og koste seg med den daglige dosen appelsinrom.
Bartenderen, som straks fikk et godt øye til den ene av jentene, satte straks igang med skjenking av shotteglass, og det gikk ikke lang tid før vi ble litt tunge i øyelokkene igjen. Vi kom oss imidlertid ut fra bakrommet i god tid før flasken ble tom, og satte oss fornøyde til bords. Hvor vi straks ble underholdt av bartenderen, som av en eller annen grunn hadde en slags massasje-fetisj. Hver av jentene som hadde plassert seg (u)heldigvis på stolene ved midtgangen (meg inkludert), fikk en drøy dose rygg- nakke og hodebunnsmassasje (!), helt uoppfordret, av en bartender som fant dette aldeles normalt.
Men jeg skal ikke klage; det er ikke på alle restauranter at man får to-retters middag med vin, rom og massasje inkludert for 170 kroner.
Jeg tror vi har laget en ny fredagstradisjon.
Verdt å nevne er det forresten at jeg har blitt selvpåført singel i løpet av de siste dagene, noe jeg planlegger å profitere av. Mens jeg lar kroppen forfalle og hjernen besudles av fransk, starter jeg reboundperioden fra og med i morgen, og ønsker alle en god helg.
1) Det går faktisk en grense for hvor mye fest og fyll kroppen tolererer, og 2) destod flere edru fredagskvelder, destod mer kan man drikke på lørdagen.
Etter en hard uke (med "uke"mener jeg 11 dager) med et uvisst antall alkoholenheter konsumert, var det en utfordring å stå opp klokken halv 8 i dag og prøve å leke student. Jeg skal ærlig innrømme at jeg sovnet i sittende stilling under språkhistorien, noe jeg trodde var en umulighet som bare skjer på teite high school-filmer. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig å bokstavelig talt sovne under oppsyn av den høyrøstede, ivrige og til tider småskumle språkhistorielæreren. Men det er jeg altså et levende bevis på at det gjør, og Anne kan joine klubben. Det anbefales å forsøke å vekke en person som sover sittende, med armer i kors, midt i undervisningen; jeg har aldri sett maken til forskrekket ansikt.
Jeg så sikkert ikke så helt lur ut selv der jeg sperret øynene opp hver gang læreren så i min retning, i et forsøk på å late som om jeg var lys våken (mistenker at det heller hadde samme effekt som når en 15-åring kommer hjem etter å ha drukket alkohol for første gang, og prøver å overbevise foreldrene og at han er heeelt edru).
Etter 2 sjokolade-powerbars fra Monoprix, pluss en banan rappet fra Anne, gikk det forholdsvis bedre.
Men jeg måtte gi opp forsøket på å følge min fantastiske plan for dagen; den innebar blant annet klesvask, badvask og diverse andre husholdningsoppgaver. Jeg endte opp paddeflat oppå dynen med klærne på, og ble vekket med trynet skvist ned i et Cosmopolitanblad av en lattermild roomie 2 timer senere.
Jaja, selv ikke jeg kan bekjempe tyngdekraften. Og akkurat i dag hadde den ekstrem virkning på øyelokkene mine. En norsk student i Frankrike har ingenting å stille opp med mot fysikkens lover.
Jeg kom meg da ut av huset på ettermiddagen tross alt, og hadde en minneverdig kveld på restaurant med 6 andre studenter som også hadde overgitt seg til avslapningssyndromet.
Da vi kom inn på restauranten, så den meget så koselig og ordentlig ut, og en serviceinnstilt kelner møtte oss. Alt var absolutt behagelig og profesjonelt. Dette skulle imidlertid ta en endring da vi begynte å få servert husets hjemmelagde rhum-shots. Gratis.
Et sted mellom hovedrett og dessert, ble vi invitert bak en grønn gardin til baren ved kjøkkenet hvor kelnerne og diverse andre stod og koste seg med den daglige dosen appelsinrom.
Bartenderen, som straks fikk et godt øye til den ene av jentene, satte straks igang med skjenking av shotteglass, og det gikk ikke lang tid før vi ble litt tunge i øyelokkene igjen. Vi kom oss imidlertid ut fra bakrommet i god tid før flasken ble tom, og satte oss fornøyde til bords. Hvor vi straks ble underholdt av bartenderen, som av en eller annen grunn hadde en slags massasje-fetisj. Hver av jentene som hadde plassert seg (u)heldigvis på stolene ved midtgangen (meg inkludert), fikk en drøy dose rygg- nakke og hodebunnsmassasje (!), helt uoppfordret, av en bartender som fant dette aldeles normalt.
Men jeg skal ikke klage; det er ikke på alle restauranter at man får to-retters middag med vin, rom og massasje inkludert for 170 kroner.
Jeg tror vi har laget en ny fredagstradisjon.
Verdt å nevne er det forresten at jeg har blitt selvpåført singel i løpet av de siste dagene, noe jeg planlegger å profitere av. Mens jeg lar kroppen forfalle og hjernen besudles av fransk, starter jeg reboundperioden fra og med i morgen, og ønsker alle en god helg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)