I dag ble jeg invitert til Dubai. Peters far hadde lyst på en ferie, og inviterte oss med til en ukes tur til De Arabiske Emirater, bare sånn by the way. Peter nevnte det bare under lunsjen i dag, sånn type "ja, forresten, min far lurte på om vi kunne tenke oss å reise med ham til Dubai. Jeg er ikke sikker på om jeg vil det, men jeg hadde nå lyst til å lufte ideen for deg". 

Hallo! Når noen inviterer deg til Dubai, alle kostnader dekket, så sier du JA. På flekken! Dette fikk jeg ganske snart overbevist ham om, og etter en kort telefonsamtale var planene satt i gang. Så jeg kan visst forvente å tilbringe vinterferien under ørkensolen. Dette står i ganske stor kontrast til det jeg opprinnelig hadde planer om å gjøre i vinterferien; jobbe på H&M. 

Woopi! 

Hater å stå opp klokken 05.45, for å sykle 15 kilometer i mørke og minusgrader.
Hater å sitte i et auditorium i tre timer og hakke tenner fordi universitetet sparer på varmen.
Hater å bruke ettermiddagen på jobb. Hater å være så negativ!

Er det ikke helg snart?

Skulle ønske dette var meg.

Lader opp med en presskanne full av herlig sterk kaffe, og langsomme karbohydrater. Foran meg venter en deilig søndag på biblioteket, blant andre likesinnede med røde øyne og altfor tykke bøker foran seg. Jeg behøver vel ikke utdype at det nærmer seg eksamenstider. En tid hvor alle studerende magisk forsvinner fra omverdenen, én etter én, og lukker seg inne i sterkt opplyste lokaler, med kaffetermosen på venstre hånd, og druesukkertabletter på høyre hånd.

Om data og tekniske ting

I mitt neste liv vil jeg gjerne være et datageni. Jeg forestiller meg at datanerder spares for en hel del frustrasjon i livet, siden de blant annet på magisk vis forstår hva alle forkortelsene står for, og kan taste inn koder som fikser pc-trøbbel uten å sitte i timelange telefonkøer hos teknisk support. Det er faktisk datanerder som utgjør teknisk support, når jeg tenker meg om. Ikke bare unngår de å rive seg i håret over feilmeldingene som popper opp; de kan faktisk også tjene masse penger på det. Hvis jeg var et datageni, ville jeg først ha programmert et system som var akkurat så komplisert at den gjennomsnittlige skandinaver ikke heeelt forstod seg på det, og så ville jeg ha tjent haugevis på at folk ringte og bad om min hjelp til å fikse det. Det er en ustyrtelig god idé. Som jeg kanskje bør ta patent på, siden jeg nå har røpet den for omverdenen.

Det er blitt høst, og jeg har blitt et år eldre. Eller, egentlig har jeg bare blitt noen dager eldre etter at jeg fylte 21, og jeg forstår ikke hvorfor man sier at man har blitt et helt år eldre bare fordi man har hatt bursdag. Det gir ingen mening, og er en smule pessimistisk.
Poenget mitt er i hvert fall at jeg har feiret meg selv, i skikkelig ballong-og-kake-stil. Det var også vin involvert, og tapas til en hel armé. Jeg innrømmer at jeg kanskje tok meg litt vann over hodet da jeg bestemte meg for å lage ørten tapastallerkener til 10 personer fra bunnen av, på én og samme dag, men det gikk forbausende fint til sist. Selv om jeg tror at jeg faktisk ble et år eldre av stresset jeg pådro meg.
Nå vet jeg det til neste år: tapas? Nei. Pizza med ferdig revet ost fra pose? Ja.

Sammen med høsten kom en trang til å høre jazz og Thomas Dybdahl, og tenne telys overalt. Det første passer fint med at jeg har fått en fin, ny DAB-radio til bursdagen, som jeg kan innstille på DR's Jazz-kanal. Non stop jazz 24 timer i døgnet. Veldig, veldig bra. Det er et eller annet ubeskrivelig ved kombinasjonen kontrabass & høstdager. Jeg simpelthen elsker det. Jeg tror jeg begynner å ligne på farfar..?

Mobilen min bippet nettopp med en melding fra Dansken, hvor jeg ble invitert på nybakte boller. Dette høres selvsagt utrolig fristende ut, og jeg ville vært halvveis ute av døren nå, hadde det ikke vært for det faktum at utenfor er det kaldt, kaldt, kaldt, og innenfor er det varmt, varmt og radiator og kaffe.
Ok, nå høres jeg virkelig ut som en bestefar. Men jeg tror bare jeg må innse at jeg ikke er skapt for kulde, og de som vil leke med meg, blir helt enkelt nødt til å komme til meg.

På studiet har vi gått i gang med å lese om vitaminer. Dette har resultert i at jeg går rundt og innbiller meg at jeg har konstant vitaminmangel, og en hel rekke mangelsykdommer. Jeg håper denne formen for ernæringshypokondria kommer til å svinne hen etterhvert, og at jeg ikke er dømt til et liv som nevrotisk kosttilskudds-tygger.