Om to timer drar jeg avsted på hyttetur med de som var med til å arrangere årets Tequilafest. Utenfor er det snøstorm, og vi skal ut i skogen, brøyte oss fram til en forlatt, iskald hytte, og mirakuløst vis få plass til 53 mennesker i en hytte ment til 25 personer. Bilene er lastet med vodka, øl og tequila, og jeg har pakket ullundertøyet som skal på når vi skal holde utendørs kålbowling-turnering. Dette kan bli en meget interessant helg...

om snø og sykling

Dersom man befant seg langs Helsingør-motorveien i morges mellom klokken 8 og 9, kunne man være så heldig å se et ytterst sjeldent eksemplar av et pustende, pesende regntøymonster på to hjul. I dag var jeg nemlig meget godt forberedt på sykkelturen til Danmarks Tekniske Universitet, da erfaring viser at jo våtere jeg er når jeg kommer fram, jo dårligere selskap blir jeg utover dagen. Dekket fra topp til tå i både ullundertøy og fargerikt regntøy, er man kanskje ikke på sitt mest glamorøse, men da er det godt at alle de andre man sykler forbi, ser akkurat like dumme ut.

I morgen er det meldt snø i København, noe som krever at jeg bruker hundrevis av kroner på klippekort for å komme meg fram med offentlig transport. Det er rart å tenke på at da jeg først kom til Danmark, ble jeg stresset av tanken på å ta meg fram i den umulige sykkeltrafikken. Jeg var redd for at folk kunne se at jeg var en uviten, norsk sykkelamatør, som aldri hadde lært hvordan man skulle flyte harmonisk med strømmen av pedaltråkkere. Nå, derimot, er jeg så godt som en vaskeekte Københavner-syklist, bortsett fra at jeg for min del foretrekker å se meg for før jeg styrter blindt ut i lyskryssene (i motsetning til de fleste københavnere). Jeg er heller ikke en av dem som tror jeg er udødelig fordi jeg har ny sykkel eller gul sykkeltrøye. (Hvorfor har alle racersyklistene gul sykkeltrøye?? Leker de at turen til Lyngby er Tour de France?) 

Uansett. Snødekte veier = tog og metro og langsomme, svette busser. Eventuelt; snødekte veier = bli hjemme, ligge under dynen og se Gossip Girl med en kopp varm kakao..? 

Litt inspirasjon

Jeg snublet tilfeldigvis over et program på Youtube i går, nemlig Jamie Oliver's Food Revolution. Det overrasket meg ikke at jeg ble så fascinert av det jeg så; man er jo ernæringsstudent og alt det der, og jeg har i tillegg alltid hatt et godt øye til pussige Jamie. I dag har jeg nå sett alle de 6 publiserte episodene. Det som nå gjorde meg litt forbauset, er hvor lite det skal til før jeg blir motivert til å sette meg ned med min store, tunge bok og begrave meg i fakta om sporstoffer og fibre. Akkurat da jeg trodde jeg var begynt å gå lei av all lesingen og puggingen av endeløse setninger om tarmcellers funksjoner, dukket det opp noe så enkelt som en Youtube-video med en erkebritisk fyr som går rundt og tvinger sunn fornuft i tykke sørstatsamerikanere. Plutselig finner jeg meg selv med nesen i den bildeløse boken med tittelen Advanced Nutrition and Human Metabolism, hvor bare kapitteloverskriftene er nok til at man mister motet. Og slike øyeblikk gjør meg glad. Det er da man forstår at man har valgt å lære noe man faktisk brenner for, selv om det fra tid til annen kan miste mål og mening, og man har vanskelig for å se den store sammenhengen. Og tro meg; når man har lest side opp og side ned om et mikroskopisk mineral, og boken konkluderer med at "vi vet ikke egentlig hva dette stoffet gjør i kroppen, men du må lære om det allikevel", er det fort gjort å bli litt grinete. Det er da det er godt at det finnes en sjarmerende, matglad fyr som kan smitte meg med sitt glødende engasjement - og samtidig underholde med den koselige, britiske aksenten som gjør at man får lyst til å rope hurra! http://www.jamieoliver.com/diary

Jeg har et nærmest kjærlig forhold til min stempelkanne. Det er ingen kjedelig kaffetrakter som kan måle seg med min fine Bodum-kanne, med sin uhyre simple mekanikk og geniale resultat hver eneste gang. Bodum, jeg elsker deg.
(Selv om du er hvit og en litt eldre modell enn denne snertne kannen.)

When life gives you lemons, buy Tequila

Statistikk-eksamen overstått, og forhåpentligvis blir det ingen reeksamen etter nyttår. Håper jeg aldri ser en logistisk regresjonsmodell igjen i hele mitt liv. 

Med dét sagt, er det nå på tide å få fart på sakene igjen, og i kveld holder vi vorspiel i leiligheten, før vi skal ut og feire J-dag (underlig dansk tradisjon, hvor man hvert år feirer at den første juleølen kommer på markedet. Ja, det måtte jo ha noe med øl å gjøre! http://www.tuborg.dk/kampagner/jdag/).

Jeg har forresten også fått de nye brillene jeg bestilte. Det første jeg tenkte da jeg tok dem på, var at jeg lignet på mamma. Vet ikke helt hva man skal si til det..

I dag ble jeg invitert til Dubai. Peters far hadde lyst på en ferie, og inviterte oss med til en ukes tur til De Arabiske Emirater, bare sånn by the way. Peter nevnte det bare under lunsjen i dag, sånn type "ja, forresten, min far lurte på om vi kunne tenke oss å reise med ham til Dubai. Jeg er ikke sikker på om jeg vil det, men jeg hadde nå lyst til å lufte ideen for deg". 

Hallo! Når noen inviterer deg til Dubai, alle kostnader dekket, så sier du JA. På flekken! Dette fikk jeg ganske snart overbevist ham om, og etter en kort telefonsamtale var planene satt i gang. Så jeg kan visst forvente å tilbringe vinterferien under ørkensolen. Dette står i ganske stor kontrast til det jeg opprinnelig hadde planer om å gjøre i vinterferien; jobbe på H&M. 

Woopi! 

Hater å stå opp klokken 05.45, for å sykle 15 kilometer i mørke og minusgrader.
Hater å sitte i et auditorium i tre timer og hakke tenner fordi universitetet sparer på varmen.
Hater å bruke ettermiddagen på jobb. Hater å være så negativ!

Er det ikke helg snart?

Skulle ønske dette var meg.

Lader opp med en presskanne full av herlig sterk kaffe, og langsomme karbohydrater. Foran meg venter en deilig søndag på biblioteket, blant andre likesinnede med røde øyne og altfor tykke bøker foran seg. Jeg behøver vel ikke utdype at det nærmer seg eksamenstider. En tid hvor alle studerende magisk forsvinner fra omverdenen, én etter én, og lukker seg inne i sterkt opplyste lokaler, med kaffetermosen på venstre hånd, og druesukkertabletter på høyre hånd.

Om data og tekniske ting

I mitt neste liv vil jeg gjerne være et datageni. Jeg forestiller meg at datanerder spares for en hel del frustrasjon i livet, siden de blant annet på magisk vis forstår hva alle forkortelsene står for, og kan taste inn koder som fikser pc-trøbbel uten å sitte i timelange telefonkøer hos teknisk support. Det er faktisk datanerder som utgjør teknisk support, når jeg tenker meg om. Ikke bare unngår de å rive seg i håret over feilmeldingene som popper opp; de kan faktisk også tjene masse penger på det. Hvis jeg var et datageni, ville jeg først ha programmert et system som var akkurat så komplisert at den gjennomsnittlige skandinaver ikke heeelt forstod seg på det, og så ville jeg ha tjent haugevis på at folk ringte og bad om min hjelp til å fikse det. Det er en ustyrtelig god idé. Som jeg kanskje bør ta patent på, siden jeg nå har røpet den for omverdenen.

Det er blitt høst, og jeg har blitt et år eldre. Eller, egentlig har jeg bare blitt noen dager eldre etter at jeg fylte 21, og jeg forstår ikke hvorfor man sier at man har blitt et helt år eldre bare fordi man har hatt bursdag. Det gir ingen mening, og er en smule pessimistisk.
Poenget mitt er i hvert fall at jeg har feiret meg selv, i skikkelig ballong-og-kake-stil. Det var også vin involvert, og tapas til en hel armé. Jeg innrømmer at jeg kanskje tok meg litt vann over hodet da jeg bestemte meg for å lage ørten tapastallerkener til 10 personer fra bunnen av, på én og samme dag, men det gikk forbausende fint til sist. Selv om jeg tror at jeg faktisk ble et år eldre av stresset jeg pådro meg.
Nå vet jeg det til neste år: tapas? Nei. Pizza med ferdig revet ost fra pose? Ja.

Sammen med høsten kom en trang til å høre jazz og Thomas Dybdahl, og tenne telys overalt. Det første passer fint med at jeg har fått en fin, ny DAB-radio til bursdagen, som jeg kan innstille på DR's Jazz-kanal. Non stop jazz 24 timer i døgnet. Veldig, veldig bra. Det er et eller annet ubeskrivelig ved kombinasjonen kontrabass & høstdager. Jeg simpelthen elsker det. Jeg tror jeg begynner å ligne på farfar..?

Mobilen min bippet nettopp med en melding fra Dansken, hvor jeg ble invitert på nybakte boller. Dette høres selvsagt utrolig fristende ut, og jeg ville vært halvveis ute av døren nå, hadde det ikke vært for det faktum at utenfor er det kaldt, kaldt, kaldt, og innenfor er det varmt, varmt og radiator og kaffe.
Ok, nå høres jeg virkelig ut som en bestefar. Men jeg tror bare jeg må innse at jeg ikke er skapt for kulde, og de som vil leke med meg, blir helt enkelt nødt til å komme til meg.

På studiet har vi gått i gang med å lese om vitaminer. Dette har resultert i at jeg går rundt og innbiller meg at jeg har konstant vitaminmangel, og en hel rekke mangelsykdommer. Jeg håper denne formen for ernæringshypokondria kommer til å svinne hen etterhvert, og at jeg ikke er dømt til et liv som nevrotisk kosttilskudds-tygger.

Jeg blir alltid litt satt ut av hvor godt jeg synes ostepop er. Det er egentlig bare en slags isoporlignende luftinnsprøytet masse med kjemisk framstilt ostepulver rundt, men likevel finner jeg det forbausende godt. Avhengighetsskapende, kan man nesten kalle det.
Hm. Helt klart et av livets store mysterier.

Tilbake i København.
Har hatt en avslappende ferie hjemme på pikerommet, med deilig middag og dessert hver dag, og gode venner til å holde meg med selskap.
Nå kan jeg se fram til en måned med arbeid, alene i en nesten umøblert leilighet med et nesten tomt kjøleskap, og uten særlig mange bekjente. Alle ser ut til å ha arbeidet mens jeg nøt sommeren, og nå har de ferie mens jeg skal tjene de hersens pengene... Smarte mennesker som tenker business before pleasure.

Nå ja, så ille blir det vel heller ikke å tilbringe august i den aldri sovende byen (ok, jeg vet godt at det er betegnelsen på New York og ikke København, men la meg nå få ta litt hardt i for å oppmuntre meg selv).
Jeg har en Thomas Dybdahl-konsert å se fram til på fredag, og forhåpentligvis et par deilige fridager innimellom som kan tilbringes med glade dansker.
Min egne danske fyr har reist avgårde for å søke lykken i Jylland (rettere sagt for å jobbe på farens meieri) i august, og tanken på at litt av Kattegat skal være i mellom oss i mer enn to uker gjør meg bittelitt frustrert. Det er vanskelig å ikke være klissete forelsket når din kjære er så ultrasuper at man har lyst til å spise ham opp. Metaphorically, I mean.

Etter litt mer enn én uke i Norge har jeg alt benyttet meg av paraply flere ganger enn jeg har gjort hele året i Danmark. Ikke dårlig. Sommerværet hoppet visst over Norge dette året, men siden jeg kun har en uke igjen på fastlandet, bekymrer jeg meg ikke så mye. Snart er det tilbake til hete, flate Sjælland, hvor mange av soltimene dessverre skal tilbringes under det skarpe lyset bak H&M's kasseapparat.
I et plutselig rush av effektivitet, har jeg klart å få unnagjort alt det jeg ikke klarte på 9 måneder i København. Dette har resultert i en langt mer praktisk hårfrisyre, en synsundersøkelse, og at jeg er en visdomstann fattigere. Forresten synes jeg at det med å trekke visdomstenner er veldig oppblåst. Tannlegen hadde pedagogisk nok satt rolig jazzmusikk til å spille, og jeg satt i mine egne tanker og prøvde å høre hvilken Jamie Cullum-låt som klimpret, da det plutselig lå en tann på bordet foran meg.
"Høh, den der kom lett," sa tannlegen, og så litt selvgod ut. Jeg tenkte: "huh." og moret meg litt over det faktum at venstresiden av ansiktet mitt var fullstendig bedøvet. Det var ganske kjekt å poke meg selv i kinnet de neste par timene, helt til bedøvelsen forsvant, og hjernen min plutselig oppfattet at det var et gapende hull i kjeften min. Tok noen 600 mg Ibux uten å spise, og endte dermed opp med å sove sittende i to timer. Sjakktrekk.

Anyways. Huset er fullstendig endevendt, og jeg kjemper en ny kamp hver dag mens jeg prøver å få 15 kvm med søppel ned i noen ynkelige pappkartonger. Tannlege, regn og husrydding - litt av en sommerferie.

Jordbær med fløte

Den best mulige starten på sommerferien; brennende sol, varme, tur til Jylland med min danske forelskelse, og endeløse mengder søte, danske jordbær. Turen hjem fra den hyggelige minibyen Bjerringbro tok jeg alene, med nyinnkjøpt "Agatha Christie's Beste" i reisevesken. Er tilbake i min nye leilighet, med åpen terrassedør (vi har ingen terrasse, bare terrassedør) og en kopp fersken/mango-te. Det var den mest sommerlige teen jeg kunne finne. Følte det var litt feil å kjøpe te når gradestokken krøp mot de tredve, men har man Roskildehals, så har man det. Og det eneste som funker mot knirkende stemme, er te og bakteriedrepende halstabletter.
Jeg vendte tilbake fra Jylland med tom lommebok, trodde jeg, men ble gledelig overrasket da jeg så at en pen slump feriepenger har funnet fram til min konto. Dette er penger jeg hadde glemt var på vei, og de er dermed enda mer velkommen enn forventede penger.

Om Jylland kan jeg si at det er et deilig sted, for folk synger når de snakker, og alle butikker har sommerferie samtidig. Bjerringbro var ellers nokså forlatt i disse fellesferiedager, men jeg kunne se at den har potensiale til å være en hyggelig kardemommeby, med pene, små to-voksne-og-tre-barn hus, og plass til to biler i alle garasjer. Men uansett hvor jeg hadde tilbragt de siste dagene, tror jeg at jeg ville vært fornøyd, så lenge det innebar at jeg kunne våkne hver morgen ved siden av den snorkende jyden som jeg har falt så hodestups for.

Om to dager går turen til Bergen, hvor jeg håper å finne solbrune, gamle kjenninger som vil joine meg på utekafé. Fram til flyet går, har jeg planer om å innvie den nye leilighetens bakhage, sammen med Agatha Christie og muligens en aldri så liten iskrem.

Sitter og spiser en kjempeultragod sandwich fra en av Københavns mange takeaway-steder, i et rom hvor kasser med klær og vesker og sko danner en umulig labyrint.
Det er lørdag, sommerferie, og to dager til jeg flytter fra det grønne rommet ved søerne. Det er også to dager til jeg reiser på min aller første Roskildefestival (noe som forøvrig også har skyld i at gulvet mitt er dekket av luftmadrasser og plastbestikk). Det er ubeskrivelig deilig å ha sommerferie, endelig, som den siste i verden, ser det ut som. Bedre sent enn aldri, sier nå jeg. Og den stjålne tiden tilbragt i et varmt bibliotek skal gjøres opp for med en uendelig, festlig sommerferie.

Gårsdagen startet med eksamen, etterfulgt av uhemmet lykkerus fordi ferien endelig også inkluderte oss fødevarestuderende. Så var det grilling og solslikk med de andre årgangene, før vi alle endte opp i et mishmash av forskjellige, lykkelige studenter i et stort rom med improvisert bar og dansemusikk. Slett ikke verst avslutning på mitt første år som student i Danmark.
I dag blir jeg nødt til å få kontroll over kaoset, få pakket til festival, og kjøpt inn alt det nødvendige. Merkelig hvor mange ting man plutselig kommer på at man kanskje trenger... Det jeg egentlig trenger, er en større bag.

Eksamensuken er rett rundt hjørnet, og da skulle man jo tro at jeg satt med nesen begravd i bøker. Men så langt har jeg egentlig ikke kommet ennå. I dag er siste dag på jobb før sommerferien, og siste fredagsbar som førsteårsstuderende. Kan nesten ikke tro hvor fort dette året har gått. På et eller annet tidspunkt har jeg blitt komfortabel med å snakke dansk, til tross for at tonefallet er fucked up og jeg skjemmes hver gang jeg prøver å uttale ordet "mad". Og underlig nok har stumme d-er begynt å snike seg inn i ord jeg skriver...
Men som sagt, eksamen nærmer seg, og jeg har ennå ikke fått fingern ut. Fra i morgen av er jeg å finne på biblioteket, ved det overfylte bordet dekket av tomme kaffekopper og kakesmuler. Og så skal jeg nok vurdere å opprette en regel som heter "ikke lov å lese i samme rom som kjæresten". Dette tror jeg kan hjelpe både meg og ham på vei til å faktisk åpne bøkene (snakker av erfaring; henviser til i går kveld da biokjemibøkene ble etterlatt, så vidt rørt, mens vi forsvant på Riccos og drakk kaffe latte).

Men nå får jeg komme meg av gårde på jobb, og slave litt for de pengene jeg skal kose meg med på Roskilde. God helg.

ps. Har fått leilighet! Hurra!

Kjøpte solkrem i går, da solen sto høyest på himmelen og lovet solbrente overarmer og røde neser i lang tid framover. I dag våknet jeg derimot til storm og piskende regn, og himmelen har en olm, grålilla farge. Så nå sitter jeg og kikker lengtende på solkremen min (SPF 15). Vurderer å spraye litt på meg, så kan jeg sniffe litt diskret på armen min iløpet av dagen, og tro at det er sommer.

Man lærer så lenge man lever. Men noen lever mer enn andre.

Denne måneden har flydd forbi. Aner ikke hvor de siste tre ukene ble av.
Jeg begynner å innse at tilværelsen i København- disse litt ustrukturerte dagene blant halv-fremmede mennesker- faktisk er livet mitt. Det føles litt som om jeg går og venter på noe, eller som om jeg er halvveis på plass, og halvveis på vei videre. Men jeg tror jeg må få hodet rundt det faktum at det er her jeg bor nå. Dette er ikke en ferie, som halvlivet jeg levde i fjor i Montpellier. Og jeg må slutte å tenke "når jeg blir stor", for jeg har en snikende følelse av at det alt har skjedd.
Barndomshjemmet i Bergen skal selges til sommeren, og mor flytter langt vekk. Det vil ikke lenger finnes et hus å komme hjem til; København skal liksom være "hjemme". Dette er en veldig rar tanke. Jeg vet ikke om det har gått opp for meg ennå, at denne tilværelsen som er litt stressende, litt usikker, delvis påvirket av økonomiske minikriser og delvis spennende, er voksenlivet som har satt i gang, uten at jeg var helt med på det.
En rar, rar tanke.
Jeg tror jeg trenger en kaffe.

Kom mai du skjønne milde

Så var det blitt vår, og jeg lar meg bli litt poetisk hver gang jeg sykler under blomstrende trær og hører fuglesang i det fjerne.
Nå skal det sies at den fuglesang jeg hører når jeg sykler, er utrolig fjern, for i det siste har all ferdsel på sykkel bestått av til og fra Lyngby, hvor vi har forelesninger ut semesteret. Lyngby, mine kjære venner, ligger 15 km utenfor København, noe jeg nok har klaget over tidligere. Og ruten fra meg til universitetet går langs den sjarmerende motorveien, hvor all eventuell fuglesang overdøves av pendlere som er for inngrodde i bilen sin til å sette seg på et tog (eller en sykkel, sånn som kloke studerende som meg).

Ok, jeg må innrømme at jeg gjerne heller ville stått opp hver morgen kl 6 for å sette meg inn i en varm bil og kjøre til Lyngby, framfor å sette meg på et blyhardt sykkelsete (som faktisk begynner å forme seg som mitt rumpeavtrykk) for å tråkke opp de formodentlig eneste bakkene i hele Danmarks land. Men sykkelen er studentens motvillige venn, og sånn får det være til jeg kan kalle meg en utdannet kvinne.

Bortsett fra mine jevnlige, 3-mils sykkeleventyr, er det ikke så mye revolusjonerende som skjer i livet. Annet enn at det nå faktisk er vår, helt offisielt, og den daglige værmeldingen på min skrivebordsbakgrunn ser mer og mer lovende ut for hver dag som går.
Til daglig hygger jeg meg med tanken på kommende vårfester, og prøver å ikke la eksamensresultatene for kjemieksamen stresse meg. De ligger nemlig like rundt hjørnet... Og nå kjenner jeg at jeg ble litt stresset, så jeg tror jeg skal ta meg en bit sjokolade.

Etter nesten en uke på penicillin-kur er jeg nå oppe og går, noe som er utrolig mye lettere når man ikke har feber og sånt.
Jeg overlevde kjemieksamen på fredag, men er litt i tvil om det muligens blir en reeksamen å se fram til i juni... det får tiden vise. Akkurat nå har jeg i hvert fall kjemipause, og det er den beste følelsen ever. Plutselig synes jeg at jeg lever igjen (dette høres kanskje melodramatisk ut, men jeg er dønn seriøs. Alle som har vært igjennom en kjemieksamen av lignende slag er helt sikkert enige med meg).
Plutselig ble ting som jeg har ignorert mens jeg leste opp, veldig mye viktigere, sånn som det faktum at jeg er ved å suge kontoen tom for penger. Har derfor kommet i gang med masse jobbing i H&M, og selger sinnsykt billige t-skjorter til hundrevis av småbarnsforeldre til jeg ikke lenger kan stå på beina. Business-bransjen er ingen spøk.

En velfortjent bytur i går har etterlatt meg med dundrende hodepine, og det gikk i morges opp for meg hvor lenge siden det er at jeg sist var ute og moret meg. Det var jamen på tide. Må ikke miste den andre delen av student-livet (den som ikke innebærer å rive seg i håret over enantiomere stereoisomerer av 1-3-dimethylcyclohexaner, og sånt. Du vet).
Tror suksessen skal gjentas neste helg. Men nå må jeg ut og gå på en visning, og se om jeg ikke kan fange meg en leilighet.

Dronningen av dårlig timing

Jeg er ikke best til mange ting, men jeg er garantert best til å bli syk rett før eksamen. I fjor våknet jeg opp på første dag i eksamensuken med feber og matforgiftning; til matematikkeksamen i høst var jeg syk, til fødevaregrunnkurs-eksamen i januar var jeg syk og nå er jeg søren meg syk igjen. Og eksamen er om 8 dager.
Jeg har mest sannsynlig verdens dårligste immunforsvar, enda jeg innbiller meg at jeg lever et rimelig sunt liv med variert kost etc. etc.
Men neida. Jeg har en snikende følelse av at mine hvite blodlegemer går i streik hver gang de aner selv de minste tegn til stressmomenter. Makan til dårlig egenskap skal du lete lenge etter! Vet ikke helt om jeg skal skylde på gener, eller antall våkne nattetimer tilbragt til festing istedet for soving...

Nå har jeg - dum som jeg er- sittet begravd under dynen og googlet forskjellige kombinasjoner av smerte og plager, og ransaket Lommelegen for tips og råd. Men det eneste dette bidrar til, er å gjøre meg til en komplett hypokonder, og jeg er nå sikker på at jeg har både lymfekjertelkreft, lungebetennelse og bronkitt.
Men ved hjelp av min hardbarka, sunne fornuft skal jeg nok klare å overbevise meg selv om at jeg ganske enkelt lider av en mild form for tonsillitt.
(Halsbetennelse).

Fint om jeg kunne blitt frisk igjen snart, da. Ganske irriterende å skulle karre seg gjennom en 1200-siders kjemibok på engelsk når både den ene og den andre kroppsfunksjonen streiker (som f.eks smakssansen, luktesansen og evnen til å svelge, hvorav sistnevnte er rimelig vesentlig for inntak av mat, som jeg jo er ganske avhengig av).
Krysser fingrene for mirakuløs helbredelse innen i morgen tidlig! Yes.

Har fått rabattkortet mitt fra H&M nå. Muhaha :)

Tre ting jeg synes er teit

- Den freshe oppfinnelsen "handlekurv med hjul". En oppfinnelse som ikke er helt gjennomtenkt. For det første bråker de på grunn av de ynkelige plastikkhjulene. For det andre går man og drar dem etter seg, noe som gjør at de konstant kræsjer inn i andre medkunder. Dette synes jeg er ufattelig irriterende, spesielt når man aner fred og ingen fare, og noen plutselig kommer trillende forbi i sine egne dagligvaretanker og kyler kurven inn i deg i forbifarten. For det tredje synes jeg at man burde klare å bære matvarene sine på armen i de syv minuttene man handler. Dette gir også en fin indikasjon på hvor mye du kan forvente deg å skulle bære hjem. I motsetning til de trillende nyskapningene, hvor man konstant kommer til kassen og innser at man har kjøpt langt over bæreevne.
Og til de som uansett skal kjøpe inn i kilovis og ta bilen hjem, finnes jo den gode, gamle handlevogna, som man i det minste skubber foran seg og har moderat kontroll over (selv om enkelte handlevogner -især de fra nittitallet- har ustyrlige hjul og kjører på egen akkord).

- Bomullsvatt. Jeg ser ikke hva det skal brukes til. Det eneste jeg kan komme på, er hvis man skal dekorere til julefest, og det ikke frister å ta ekte snø inn i vinduskarmen. Bortsett fra det, ser jeg kun negative sider ved bomullsvattens eksistens. Man kan overhodet ikke bruke det til f.eks sminkefjerning, ettersom det fnugger og loer noe helt ekstremt, og man får lange strimler tynn bomullstråd hengende fast i øyevipper og bryn i flere dager (la meg ikke engang starte på hvor irriterende det er hvis man i tillegg er kontaktlinsebruker). Og ikke nok med det- hvis man prøver å gi bomullsvatten en sjanse, og bruker det til andre ting som neglelakksfjerning, er det et sløseri uten like, i og med at all væske man heller på vatten, suges grådig inn i klumpens indre og blir der.

- Haremsbukser. Også kjent som "bæsjebukser". Disse potetsekkene med to hull som kom på moten rundt 2009, får absolutt alle til å se usexy ut, og har ingen fordeler whatsoever. Med mindre tanken er å få plass til en bleie under, selvsagt. Si hva du vil om haremsbuksenes freshe og moderne vri; jeg synes uansett det ser skikkelig teit ut med skrittet nedpå knærne, og mener buksene burde forbeholdes teateroppsett av Aladdin.

Det er mars, det er sol og det er eksamenstid på fakultetet. Jeg går rundt med en ulogisk trang til å shoppe sommerklær, som jeg desperat prøver å fortrenge. Tross alt kryper termometeret bare opp til 10 grader på det varmeste. Jeg må skjerpe meg og huske ullundertøyet i hvert fall til over påske!
Litt våryr kan man likevel tillate seg å bli, i og med at jeg nå har fått meg en offisiell kjæreste (i ordet "offisiell" ligger betydningen "det står på Facebook", og det kan man ikke kødde med).
Men i kontrast til dette, har jeg fått vite at hele fire par fra helt forskjellige vennekretser har gjort det slutt de siste to ukene. Dette synes jeg er helt absurd, og jeg føler meg nesten uhøflig som lager ny hjerte-logo på fb-statusen min, mens andre skifter sin til singel.
Nå ja. Hvis man skal tro uttrykket "Hell i kjærlighet, uhell i penger", kommer jeg til å være ekstremt fattig den neste tiden! (Og nettbanken forteller meg at ordtaket nok vil få rett.)

Har nye planer på gang. Jeg har nemlig begynt å se etter leilighet til neste år! Et sted jeg kan flytte inn til sommeren. Et sted hvor møblene er mine egne, og kjøkkenet ikke er fylt med merkelige soyaprodukter, alger og urte-milkshaker.
Jeg har alt funnet to framtidige roomies, og var på årets første visning i dag. Dessverre var årets første visning noe som lignet en tidligere narkomans leilighet på gateplan, men man kan heller ikke forvente en kremfarvet, himmelsk drøm av en bolig på første forsøk.
Jeg har også begynt å trene. Dette kommer nok som litt av et sjokk på dem som har kjent meg en stund, men jeg har faktisk funnet ut jeg synes det er helt ok. Nesten litt kjekt, faktisk. Spesielt siden treningssentrene rommer mange hysterisk morsomme mennesker som jeg kan people-watche mens jeg lærer ergometersyklene å kjenne.
Jeg har litt vondt i muskler som jeg ikke ante at jeg hadde, men ellers har jeg det fint.

Dagens random studentertips: Hvis du ikke har penger til råvarer av god kvalitet, kjøp en gigantisk pose med sterkt chilipulver og lær deg å like sterk mat. Tro meg; med to spiseskjeer chili i hver rett, smaker all mat det samme (hvilket vil si; ingenting).

Så var det helg igjen, og ingen protester fra min side. En artig fredagsbar-crawl i går førte til gul gajol ned på høykant, og en nattlig visitt hos McDonalds. Ikke så rart at en større brunsj på Bankeråt kom som bestilt i dag (med store mengder kaffe til).
Det som kom mer overraskende, var at jeg fikk en plutselig trang til å trene (tror det har noe å gjøre med min dårlige samvittighet over å ha skeiet ut hver gang jeg har vært ute - aner ikke hvor denne trøblete følelsen kommer fra, men det skjer hver bidige gang). Så jeg dro det som var igjen av meg ned til treningssenteret, og kjørte på i halvannen time. Tok sol, drakk to liter vann og syklet i slow motion hjem igjen, hvor jeg kreperte her foran pc'en med Frustrerte Fruer-maraton. Hvor kvelden kommer til å føre meg, vet jeg ikke, men jeg aner at det ikke kommer til å bli et sted hvor man serverer flytende lakris med hodepine-ettervirkninger i 4 cl-glass.

Etter en strålende vinterferie med fint vær, glade mennesker og besøk fra Norge hadde jeg nesten glemt at hverdagen ikke kan settes på pause i all evighet. Den 5 kg tunge kjemiboken (dønn seriøst. Har veid) lå som en glødende lampe på bordet mitt i dag, med løfter om halvannen måneds intens lesing før eksamen. Det er jamen ikke lett å motivere seg selv til å åpne den, når det på planen står at jeg skal lese fra side 1100-og noe. Det sier bare litt om hvor mange sider denne boken rent faktisk inneholder, og hvor mange linjer med kjemisk informasjon jeg skal kunne utenat innen midten av april.
En times trening ga meg i det minste litt sårt trengt energi (og en selvtilfredshet som jeg har tenkt å leve på en stund), og jeg gjorde et forsøk på å innse at de glade dager var over.

All denne angsten over å studere har blitt til en tankevekker. Skal jeg virkelig behøve å overtale meg selv med pros and cons hver gang jeg har en studierelatert oppgave? Burde jeg ikke trives med å lære det jeg har tenkt å leve av det meste av mitt voksne liv?
Jeg forstod i dag at jeg trenger en inspirasjonskilde, enda så flåsete det høres ut.
Det skulle ikke mer til enn et tv-avsnitt med den britiske programlederen Fearne Cotton, hvor hun utforsker de skrekkelige slankekonspirasjonene rundt omkring på nettet. I avsnittet fra NRK's web-tv tar hun en snakk med blant annet 10-årige skolepiger med forvrengte selvbilder, urealistiske kroppsidealer og en innstilling til mat som avviker fra enhver sunn fornuft.
Jeg begynner så smått å huske hvorfor jeg valgte denne studieretningen, og hvor motivert jeg var innen jeg startet. Det er jo faktisk dette jeg brenner for. Nettopp disse forstyrrede oppfatningene i det moderne menneskets forhold til føde.
Og uten å ta munnen for full, tror jeg at jeg kan klare å åpne de gigantiske mursteinsbøkene og motivere meg selv til å lese om ting som ved første øyekast ser ut til å være helt uten mål og mening.
Krysser fingrene for at jeg har rett.

Noen dager er grinedager, for å sitere Kristopher Schau. I dag har vært en sånn dag. Forrige mandag var også en sånn dag. Merkelig hvordan grinedagfrekvensen øker i vinterhalvåret, og avtar straks mai måned kicker inn. I dag har jeg forbannet kjemi i øst og vest, revet meg i håret og hatet (i hvert fall så sterkt som jeg kan tillate meg å hate noe) alle små bagateller som kan brukes som bekymringsmomenter. Jeg vet jo at dette kun er en 1-dagsgreie, og at alle negative tanker jeg har gjort meg i dag er fullstendig irrasjonelle. Men det forhindrer meg ikke i å gjenta suksessen med grinedager med jevnlige mellomrom. Du tenker kanskje: "men det skal da også være lov å være negativ en gang i blant". Men denne dagen har jeg ikke bare vært negativ. Jeg har vært sutrete, klagete, sint og trist om hverandre, og ikke forsøkt å skjule det for omverdenen (å, stakkars omverden). Det er viktig at man virkelig forstår hva som ligger i begrepet grinedag. Jeg er sikker på at den dukker opp hos de fleste av oss, tross lykkepiller og andre kjemikalier man eventuelt prøver å kverke pessimisme med.
Det eneste som hjelper på en dag som dette, er å sove. Veldig, veldig masse. Legge seg ned og sove gjennom hele den fordømrade grinedagen, muligens med avbrekk i form av sjokolade og andre endorfinkilder. Det hjelper også å ha en evig optimist som kjæreste (selv om hans gjennomsyrende optimisme noen ganger kan gi grunn til enda mer irritasjon), som kan stryke deg på armen (ja) og forklare deg alle grunnene til at kjemioppgaver er en bra ting (nei).

Du svake menneske

Immunforsvaret har takket for seg og dratt sin kos, det er det ingen tvil om. Ettersom jeg nå går inn i min tredje uke med sår hals, blokkerte bihuler og hvesende lunger, har jeg besluttet å holde meg mer eller mindre hjemme denne helgen. Det blir en spennende forandring. Til nå har hver helg i Danmark (ofte inkludert torsdager) betydd byliv, hyggestunder på fredagsbar, festarrangementer, middager and the list goes on and on. Denne helgen skal jeg derimot slappe av; et uttrykk jeg ikke har brukt på lenge.
Så får vi se om mitt surklende og pipende pusterør tier stille på mandag. Og gjør den ikke det, så får jeg altså oppleve hvordan gratislege-systemet i Danmark fungerer. Gleder meg.

Rødgrød med fløde

Er tilbake i Danmark. Har ikke blogget på en stund, fordi min PC nekter å gå på nettet, og jeg merker jeg blir litt forbanna bare av å nevne den mongo, wannabe-computer plastikktingesten.
Og i tillegg har jeg vært travel. Travelt opptatt med å komme inn i de danske festrutiner igjen (og det er slett ingen spøk).
Har ellers også klart å tulle meg bort i en danske, hvordan dette ender, vet ingen. Men det er egentlig veldig hyggelig.
Selv om mamma er skeptisk og hevder med skingrende stemme at nå kommer jeg aldri til å flytte tilbake til Norge.

Denne uken er reservert til eksamenslesing, så dere får ha meg unnskyldt en tid fremover. Ikke at jeg forventer at noen holder pusten i spenning for å høre om mitt juicy liv, men man vet aldri.

I natt hadde vi visstnok den nest kaldeste natten i Bergen siden 1997, med 11,4 minusgrader. Enda så mye jeg elsker å lage rekorder, kjenner jeg at dette er et felt jeg ikke ønsker å havne i Guiness rekordbok for.
Jeg vurderer å skaffe meg en sengevarmer. Eventuelt en mann. Whatever's cheapest.

Utenfor døren er januarsalget godt i gang, men jeg har låst meg inne med attester og CV-skriving, og er fast bestemt på å skaffe meg en dansk jobb. Jeg har også flyttet inn i mitt nye ullundertøy. Kall meg gammeldags, men har man først prøvd Ull Innerst, går man aldri tilbake.

Velkommen til 2010! Nytt år betyr nye muligheter, nye sjanser, rom for nye feiltak.
Ikke verst.
Som forventet, startet jeg 2010 med bankende hode og et kamera fullt av glitrende bilder. Prøvde å oppsummere alt som har skjedd i 2009, men det er for mye. Fint at jeg har en blogg til å holde styr på sånt for meg.

Januar krever ny spilleliste på mp3'en, og dessuten en kort liste med nyttårsforsett. Jeg prøvde å unngå alle typiske forsett som "bli sunnere, tren mer" etc. etc. Det kommer aldri til å skje uansett, så ingen grunn til å lure meg selv.
Derimot har jeg et brennende ønske om å bli bittelitt flinkere til å spare penger, så jeg kanskje kan reise litt en gang i fremtiden. Har til nå skjøvet alle tanker om reising vekk, med visshet om at jeg aldri vil få overskudd til slikt. Men dette er som sagt et nytt år, og noen mål skal man også sette seg (enda så lite sannsynlig det er at jeg når det). Ja, et annet forsett er forresten å vinne i lotto. Jeg skal bare begynne å spille. Snart.

Hører på Jamie Cullums nye album, en herlig og frydefull sammensetning av søte toner som går perfekt sammen med minusgrader.
Jeg har lyst til å shoppe.
Noe sier meg at spareplanen min ikke kommer til å gå så glatt.