Har hatt en utrolig avslappende helg alene i leiligheten, og har funnet ut at jeg trives ganske godt med å bare ha meg selv som underholdning. Jeg er faktisk knakende godt selskap. Har shoppet vekk penger som burde ha stått på sparekontoen, men jeg fant ut at det var viktigere for meg å se smashing ut i Dubai. Jeg kom til å kjøpe et par bukser på Gina Tricot som het "Elin trousers". De passet perfekt, og var akkurat det jeg hadde sett etter. Navnet lever opp til forventningene!
Jeg har også fått prøvd ut noen oppskrifter som skal få plass i min nye bake-bok. Rømmepannekakene jeg prøvde meg på i går, får ikke lov til å være med. Fysj og fy.
Alt i alt har det vært en deilig helg, men nå begynner jeg å bli litt rastløs. Tror jeg trenger litt sosialt innspill fra omverdenen. Det går tross alt en grense for hvor høyt man kan le av sine egne vitser.

                                  Elin-buksene                                             

              

Tidsfordriv

Denne helgen skal visst alle jeg kjenner reise ut av byen, til hver sin kant av landet, for å ha det kjekt uten meg. Alene hjemme med en forkjølelse å pleie er en dårlig oppskrift på helg. Da er det godt at jeg akkurat har begynt å samle sammen oppskrifter til en bake-bok; jeg fant en fin, tom skrivebok liggende i skuffen min da jeg ryddet forleden dag, og jeg synes desidert den ser ut som den har kokebok-potensiale.

Denne boken kjøpte jeg i en liten bokhandel i Montpellier, men har aldri visst hva jeg skulle bruke den til (alt, alt for fin til å bruke til dum skole! Fødevarekjemi får ikke komme i nærheten av den!).
Det som er så veldig genialt ved å lage bake-bok, er at alle oppskriftene jo skal testes innen de får lov til å være med. Så jeg mistenker at denne helgen kommer til å bli tilbragt i kjøkkenet, med slikkepott og mixmaster, og så kan alle de andre bare ha det så godt, som forlater meg! Jeg kommer til å ha et hav av kake for meg selv, så det så.

(Jeg kommer til å bli en tykk og bitter gammel dame).

Galla

I går var jeg på gallafest på fakultetet sammen med 330 andre medstuderende. En gallafest er virkelig noe for seg selv, da det er en av de sjeldne anledinger hvor folk går fra å være nesten overdrevent høflige, classy og fine, til å bli skammelig fulle og uelegante. Det kunne ha vært interessant å filme hele begivenheten fra et flue-på-veggen perspektiv, bare for å kunne oppleve forandringen etterhvert som gallaen utviklet seg. Den første timen gikk alle rundt i sine lange kjoler og smoking, mens vi drakk velkomstdrink i champagneglass og hilste på hverandre med det klassiske kyss på kinnet. Den andre timen satt vi til bords med rød- og hvitvin i glassene, spiste forrett med pent bestikk og gode manérer, og lyttet høflig til talene som ble holdt.

Den tredje timen begynte folk å synge litt ekstra høyt til allsang, og noen kom på ideen om at alle skulle stå på stolene mens vi sang. Den fjerde timen begynte folk å skåle veldig høylytt, helst med de som satt på den andre siden av salen, og alle jentenes lebestift var forsvunnet for lengst. Den femte timen skulle man danse lancier (som er en slags gammeldags hoff-dans hvor man bukker og nikker og går under hverandres armer. Det er visst standard på alle danske gallafester, og det minner litt om ballet fra Tre Nøtter til Askepott). Dette ble selvfølgelig fullstendig kaos, og hysterisk morsomt å se fra sidelinjen (hvor jeg satt). Etter den femte timen var de 330 menneskene stort sett fulle, og jo lenger ut på kvelden vi kom, jo flere høye hæler og smokingjakker ble observert henslengt under bordene. Musikken gikk fra klassisk pianospill til en DJ som spilte Duck Sauce og Medina, og servitørene hadde klokt nok fjernet vinglassene og erstattet dem med plastkrus. Det var en fin galla. Men en enda bedre fest. 

Nå står nachos og filmkveld på dagsplanen, muligens etterfulgt av et par episoder dansk Paradise Hotel (sesong 7! Omg.) Bare fordi det er den slags "kultur" man kan fordøye på en søndag. 

Det finnes ingen gallakjoler å få kjøpt i hele København. Så er det sagt. Jeg brukte hele fem timer av min dyrebare fridag på å traske opp og ned Strøget, svinge inn og ut av sidegater og slepe meg gjennom folkemengden for å finne en kjole til gallafesten på lørdag. Men det var håpløst. Enten var kjolene for "hei jeg skal på byn"-aktige, eller de kostet 2000 kr, eller de fantes bare i XL, eller de var så lange at selv de høyeste sko i verden ville vært ubrukelige. Fnatt! Hadde trodd det kom til å bli en enkel sak å finne noe, ettersom jeg alltid synes de overpyntede kjolene er overalt når jeg er på utkikk etter andre ting. Men nei. Dette var kjolen jeg hadde i tankene da jeg satte avsted i morges med målrettet optimisme:

Men for future reference; når man ser etter noe spesielt, kan man banne på at man finner absolutt alt annet enn det. (Og riktig nok, jeg kom faktisk hjem med tre t-skjorter som jeg virkelig ikke hadde tenkt å kjøpe). 

Noen kvelder når jeg ligger og skal sove, nekter hjernen å la meg få fred. Dette tror jeg er helt normalt, men ikke nødvendigvis særlig sunt. Jeg vet også at når jeg begynner sånn (å ramse opp alt jeg skal gjøre, alt jeg burde gjøre, alt som burde vært gjort, alt jeg ikke får tid til...) så er det på tide å ta meg selv i nakken. Og bli hjemme fra forelesning. Det er akkurat det jeg har gjort i dag. Instinktivt visste kroppen min i morges da klokken ringte kl. 06.30 at jeg ikke var ferdig med å sove, og nå sitter jeg på kjøkkenet med en rykende varm kopp kaffe og ser ut på blå himmel gjennom de franske terrassedørene. Jeg er nemlig fremdeles for ung til å bli utbrent, men aldri for gammel til å skulke. Har planer om å gå til ettermiddagsforelesningen, men satser på at disse timene med unnasluntring er nok til å holde meg ved godt mot resten av dagen. Og kanskje bør jeg bare innse at det er umulig å gjøre absolutt alt, og noen ganger er det halve faktisk godt nok. 

I dag hørte jeg årets første fuglesang. Det er kanskje en veldig klissete ting å skrive, men syntes det burde nevnes.
I går hadde jeg den koseligste kvelden på lenge, da jeg var ute og feiret 1-årsdag med Peter. Vi spiste en (av mangel på et mindre pretensiøst ord) utsøkt treretters middag på en sjarmerende, fransk restaurant, hvor rødvinsglassene var store, og hvor man fikk både velkomstdrink og cognac på husets regning. Dette resulterte i at vi var litt småfnisete da vi gikk tur langs Nyhavn etterpå... Vi endte opp på en irsk kjellerbar hvor vi drakk Irish Coffee og ble underholdt av en mann som sang Englishman In New York etter egen fortolkning.
Det var alt i alt en perfekt kveld, og - might I add- den første årsdag jeg har feiret. Ikke dårlig og klapp på skulderen!
Haha, ironisk at iTunes akkurat skulle skifte til Brenton Woods' "Me and You". Dette ble nesten litt for mye.

I den siste måneden har jeg gått med nakken bøyd, skuldrene oppunder ørene, og hendene dypt begravd i lommene hver gang jeg har beveget meg utendørs. Men nå begynner det faktisk å bli tålelige temperaturer her i København, og det passer meg ypperlig. Har allerede begynt å drømme meg vekk til sommervær og piknik på Amagerstrand, men er redd for at det fremdeles er en stund til sandalene kan graves fram.
Jeg får innstille meg på et par måneder til med pelskåpe på, hjemmebakst & kaffe på kjøkkenet med jentene, og lesing og Jamie Cullum på sengen. (Haha, den setningen ble helt feil, men nå vil jeg ikke endre på den.)

En liten apropos: når ble lesing synonymt med eksamenspugging i mitt hode? Jeg merket at jeg krympet meg da jeg skulle skrive ordet "lesing", og øynene flakket automatisk mot den store, oransje boken merket "Physical Chemistry" som ligger og venter på meg på bordet. Dette lover ikke godt! Da jeg var yngre var lesing forbundet med å sitte dypt begravet i en Harry Potter-bok, eller med å ligge og sole seg i hagen med en Marian Keyes-roman. Forhåpentligvis får ordet sin rette betydning tilbake når jeg legger studenttilværelsen bak meg. Om sånn. 4 år.

Jeg har forresten fått dette fotografiet av Leanne Pedersen opp på veggen. Mine nakne, hvite vegger trengte sårt til litt - eh- sort/hvitt.
Elsker dette bildet! Herregud, så smukt, som man ville sagt på dansk.