Ingen viljestyrke.

Fafo.
Har du noen gang opplevd en skikkelig, skikkelig fæl kveld på byn? Sånn at alt går galt og du har lyst å gråte dagen etter når du tenker på kvelden før?
Det opplevde jeg på lørdag.
Den verste natten på byn EVER. Den begynte ganske bra, med et lite vors hos meg og tre glass vin på Spesial. Vi gikk på Kvarteret, forventet en hyggelig kveld med venner & dansing. Men straks jeg så min kjæreste-no-longer, ville jeg bare være rundt ham. Alt jeg klarte å tenke på, var at jeg ville at alt skulle bli normalt igjen. Jeg har aldri, aldri vært sånn på grunn av en gutt før. Jeg har aldri en gang felt en tåre for en gutt før lørdag. Og trodde ikke jeg var typen til å bli helt miserabel og ødelegge en kveld på byn bare for en av det motsatte kjønn. Men den teorien falt jo temmelig fort i grus i helgen. Det verste var at han ville det samme som meg, men begge visste at det ikke kunne gå, og det var bare vondt og fælt. Vi holdt rundt hverandre i rundt en time, snakket masse desperat fyllasnakk og jeg hadde overhodet ikke lyst å gå. Men jeg visste at jeg måtte, og jeg visste også at det ikke var en god idé å treffe ham den kvelden.

Etter å ha hatt en skikkelig fæl dagen derpå, med en grusom dag på jobben, dundrende hodepine, vrengt mage og kjærlighetssorg, tilbragte jeg mandagen med søsteren min. Hun er nok den beste medisinen mot slikt (og hun vet nøyaktig hvordan det er). Vi gikk til byn og shoppet, spiste lunsj på restaurant, gikk på kafé, så Sex and the City og bakte boller med sjokoladefyll. Det hjalp!

Nå er jeg nesten tilbake til normalen, og han og jeg har bestemt oss for at det blir best om vi bare holder oss unna hverandre på byn denne sommeren. Det skal ikke være så altfor vanskelig, jeg vet jo hvor han alltid går. Og jeg kan godt ofre dette ene utestedet i en måneds tid, dersom dette gjør at jeg kan våkne opp hver morgen og tenke tilbake på en behagelig, tåreløs kveld på byn!