Miranda-nykkene kaller!

Ok.
I dag, mens jeg satt og spiste middag med C (faktisk spiste vi heilnorske kjøttkaker som jeg hadde laget from scratch), fikk jeg en forunderlig invitasjon.
Jeg ble invitert til Luxemburg på weekend-tur. Ok. Hva??

Helt seriøst. Jeg har kjent fyren i 5 uker, og så mens jeg sitter her og aner fred og ingen fare, forteller han meg at han skal til Luxemburg om halvannen uke pga høstferie.
"Javel," svarte jeg. "Ha en fin tur, kos deg!" Liksom den der.
Og så sier han plutselig: "Du burde komme til Luxemburg!"
"Jada," sier jeg. Type en-gang-i-framtiden-never-gonna-happen- svar.
"Seriøst," får jeg tilbake. "Du kan kjøre med kompisen min på torsdag kveld, og tilbringe fredag, lørdag og søndag med meg i Luxemburg!! Supert! Du kan møte ALLE vennene mine og FAMILIEN min!"

WHAT?

Jeg svarte noe sånt som: Hehehee, jaa, vi får se, hehe.. koselig, ja.. Men hvor skulle jeg liksom bodd?
Svar: "I huset til faren min, vel!! Jaa, familien min vil ELSKE deg! Tralalalala"

(Ok, han sa ikke egentlig tralalala, men det var ikke langt ifra)

Jeg vet liksom ikke om jeg skal ta det som et kompliment, eller ikke. På én måte er jeg helt freeeeaked out, men på en annen måte er jeg jo veldig smigret. Og sånt.
Men feen! Hva skal jeg treffe familien og "ALLE" vennene hans for etter å ha kjent ham i 35 dager?? Yeah, I've done the math.

Jaja. Samma kan det være.
Jeg føler ikke jeg kan si nei til en gratis weekend-tur til Luxemburg med all luksus inkludert, enda det betyr at jeg må tilbringe 7 timer alene i bilen med den klassisk musikk-elskende kompisen til C ;)