Hva er en blogger, egentlig?
Eller mer presist, hvem er bloggerne?

I disse dager er det en stor sannsynlighet for at gjennomsnittsmennesket finner fram til en 123-side hvor det på et eller annet tidspunkt oppretter en blogg, enten bare for å sjekke om det funker, eller for å oppfylle et lenge etterlengtet behov om å pøse ut sine innerste tanker og følelser.
Hvem som helst kan skrive en blogg, og nesten skremmende finner jeg det at så og si hvem som helst skriver blogger også. Du finner type miljøforkjempere som så og si bombarderer websiden sin med propaganda, du finner 14-åringer som har postet et utall gliterende slagord i innleggene sine,
du kan støte på ihuga fans som glorifiserer en kjendis/modell/spiseforstyrrelse, eller førtidspensjonerte som legger ut om sine varierende hobbyer.
Det finnes så mangt på the World Wide Web.
Det har alltid fantes mange slags gærninger på nettet, men de har forblitt mer eller mindre anonyme der de veltet seg i sin egen rarhet i hybelleiligheten sin med sin stasjonære, inngrodde PC.
Inntoget av webloggene har bare gitt dem nytt spillerom. Plutselig ble det allment akseptert å beklage seg over mentale problemer og private, bisarre familieforhold på internett. Og ikke bare skulle det nå være morro å skrive om slikt (dette har jo alltid blitt regnet som morro; slikt ble det selvbiografier og dagbøker av), men det skulle også bli om å gjøre at flest mulig mennesker leste om said persons issues.
Én etter én kastet vi oss på bloggbølgen.
Tenåringer verden rundt overbelastet serverne sine mens de lastet opp en blanding av Chanel-antrekk og poseringsbilder av seg selv til bloggene sine. Motebloggerne kom raskt i teten, og formelig overlesset nettet med et hundretalls speilreflekskameratagne bilder av seg selv i diverse antrekk, først og fremst antrekk de hadde satt sammen selv av en blanding av secondhand-varer, e-Bay-goodies og H&M-singleter.
Emo-bloggerne lå ikke langt bak, der de for full gass uploaded hjerteskjærende dikt, sangtekster og essays om sine tunge dager på sine svartmalte websider.

Og verden elsker det. Meg selv inkludert.
Bekymringsfri ble jeg revet med i nutidens absolutt hotteste og mest tvilsomme sjanger, blogging.
Med bloggingen åpnet det seg en helt ny verden med et snertent, nytt vokabular. En kommentar er ikke lenger noe politikerne nekter å gi i intervjuer, men en tekst diverse lesere gir til en persons høyst personlige utgreiinger.
Et innlegg er nå en referanse til en bloggpost, og ikke en intimvare for kvinner. Jeg husker fremdeles den gang da "post" betydde brev i konvolutter, men så er jeg da også ganske gammel. En veteran, kan man nesten kalle meg.
Om ikke lenge vil skoleungdom studere blogger-sjangeren på lik linje med romanen, novellen og kåseriet.
Og menneskehetens mål innen den tid, er selvsagt å bli en av de Fire Store, det vil si en av de fire største bloggerne, slik at læreplanen vil plassere navnet (eller i det minste bloggernavnet) deres i pensum og gjøre dem til obligatoriske forfattere innen sin sjanger.

Selv ser jeg for meg at en typisk blogger er en person med svakt ustabil omgangskrets og tørr humor, som ikke tar seg selv spesielt høytidelig på utsiden, men som i bunn og grunn synes det er fantastisk at man kan sanke oppmerksomhet over nettet for å sprite opp hverdagen litt, og som ikke er redd for å bruke ethvert middel for å tilfredsstille Se-på-meg-genet.
En person ikke ulik meg selv, og de fleste andre jeg kjenner.