In the ghetto

Jeg som trodde at ingenting kunne overgå fulle og sinte marokkanere i Syd-Frankrikes gater; jeg tok mektig feil. Her flytter jeg til København i den troen om at det skal bli en fin avveksling å bo i en av Skandinavias trygge gater etter et år med ustabile banlieu-tendenser i Montpellier. Ikke at jeg opplevde noe spesielt jalla der nede; livet var egentlig nokså bedagelig med unntak av raddiser som malingsbombarderte diverse offentlige bygg en gang i blant.
Jeg tenkte som så at Danmark, med sine pølser, guldøl og rundmavede mennesker, ikke ville by på stort mer action enn et par lørdagsslåsskamper ved utesteder. Lite ante vel jeg at jeg kom til å tilbringe noen av de første kveldene her hengende over rekkverket på balkongen for å observere skuddepisoder, hylende blålys, politihunder på leting etter pistoler i bakgården vår, høylytte opptøyer og politifolk som flykter fra flyvende objekter. Utenfor stuevinduet. Jeg begynner å innse at jeg kanskje har vært litt isolert i de trygge Sandviksgatene gjennom oppveksten. Men jeg skulle altså ikke behøve å reise lengre enn over Skagerakk for å få litt gratis Miami Vice-action i hverdagen. Kallenavnet på bydelen- NørreBronx - er ikke så langt fra korrekt.

Nå skal man ikke hoppe til den konklusjonen om at jeg desperat leter etter flybilletter hjem og vil flykte med halen mellom beina. Det skal mer til for å skremme meg, nemlig.
(Ok, sannheten er egentlig den at jeg uansett ikke skal bo her så veldig mye lengre, ettersom jeg leter etter egen leilighet. Men fram til da vegrer jeg meg ikke for litt real life ghettodrama. Jeg finner at det gjør meg til en mer herdet person).