Enkelte dager lander brødskiven alltid på gulvet med smørsiden ned, og lyset skifter til rødt hver gang man nærmer seg et lyskryss. I dag har vært en sånn dag. Den startet med at jeg hadde den underlige følelsen av at jeg hadde stått opp på feil ben. Jeg kjørte nesten ned en politimann med sykkelen min (dette var tross alt ikke bare min feil; de er virkelig overalt under Klimatoppmøtet i Kbh, og han gikk faktisk i sykkelstien), og jeg hadde en uforklarlig tendens til å trekke dørene til meg når det stod "Skubb", og dytte når det stod "Trekk". (Det står faktisk Skub og Træk, så ikke så rart at man kan bli forvirret).
På sånne dager som det her er det en ubeskrivelig prestasjon å klare å tvinge seg selv til å gjennomføre alt man bør, istedet for å tulle seg godt inn i dynen og vente til neste morgen, når man forhåpentligvis ser glasset for halvfullt fremfor halvtomt.
Men takket være min flink-pike-oppdragelse, tråkket jeg i vei til fakultetet, viftet vekk pessimismen etterhvert som den angrep, og holdt begge øyne åpne under en klassisk kjemiforelesning hvor man ikke vet om man skal le eller gråte. Jeg lo, da, FYI. Takket være muntre studiekamerater, som kommer med hysterisk morsomme utsagn og minner en om at det er julefest å se frem til på fredag,
hvor der tradisjon tro vil være gratis ølskjenkning hver gang de spiller "Støveldansen".
Siden blåmandag snart er omme, krysser jeg fingrene for at uken flyr forbi, og dagdrømmer meg hjem til peis og gratis middag på Nordpolen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar