Etter en strålende vinterferie med fint vær, glade mennesker og besøk fra Norge hadde jeg nesten glemt at hverdagen ikke kan settes på pause i all evighet. Den 5 kg tunge kjemiboken (dønn seriøst. Har veid) lå som en glødende lampe på bordet mitt i dag, med løfter om halvannen måneds intens lesing før eksamen. Det er jamen ikke lett å motivere seg selv til å åpne den, når det på planen står at jeg skal lese fra side 1100-og noe. Det sier bare litt om hvor mange sider denne boken rent faktisk inneholder, og hvor mange linjer med kjemisk informasjon jeg skal kunne utenat innen midten av april.
En times trening ga meg i det minste litt sårt trengt energi (og en selvtilfredshet som jeg har tenkt å leve på en stund), og jeg gjorde et forsøk på å innse at de glade dager var over.

All denne angsten over å studere har blitt til en tankevekker. Skal jeg virkelig behøve å overtale meg selv med pros and cons hver gang jeg har en studierelatert oppgave? Burde jeg ikke trives med å lære det jeg har tenkt å leve av det meste av mitt voksne liv?
Jeg forstod i dag at jeg trenger en inspirasjonskilde, enda så flåsete det høres ut.
Det skulle ikke mer til enn et tv-avsnitt med den britiske programlederen Fearne Cotton, hvor hun utforsker de skrekkelige slankekonspirasjonene rundt omkring på nettet. I avsnittet fra NRK's web-tv tar hun en snakk med blant annet 10-årige skolepiger med forvrengte selvbilder, urealistiske kroppsidealer og en innstilling til mat som avviker fra enhver sunn fornuft.
Jeg begynner så smått å huske hvorfor jeg valgte denne studieretningen, og hvor motivert jeg var innen jeg startet. Det er jo faktisk dette jeg brenner for. Nettopp disse forstyrrede oppfatningene i det moderne menneskets forhold til føde.
Og uten å ta munnen for full, tror jeg at jeg kan klare å åpne de gigantiske mursteinsbøkene og motivere meg selv til å lese om ting som ved første øyekast ser ut til å være helt uten mål og mening.
Krysser fingrene for at jeg har rett.