Det er blitt høst, og jeg har blitt et år eldre. Eller, egentlig har jeg bare blitt noen dager eldre etter at jeg fylte 21, og jeg forstår ikke hvorfor man sier at man har blitt et helt år eldre bare fordi man har hatt bursdag. Det gir ingen mening, og er en smule pessimistisk.
Poenget mitt er i hvert fall at jeg har feiret meg selv, i skikkelig ballong-og-kake-stil. Det var også vin involvert, og tapas til en hel armé. Jeg innrømmer at jeg kanskje tok meg litt vann over hodet da jeg bestemte meg for å lage ørten tapastallerkener til 10 personer fra bunnen av, på én og samme dag, men det gikk forbausende fint til sist. Selv om jeg tror at jeg faktisk ble et år eldre av stresset jeg pådro meg.
Nå vet jeg det til neste år: tapas? Nei. Pizza med ferdig revet ost fra pose? Ja.

Sammen med høsten kom en trang til å høre jazz og Thomas Dybdahl, og tenne telys overalt. Det første passer fint med at jeg har fått en fin, ny DAB-radio til bursdagen, som jeg kan innstille på DR's Jazz-kanal. Non stop jazz 24 timer i døgnet. Veldig, veldig bra. Det er et eller annet ubeskrivelig ved kombinasjonen kontrabass & høstdager. Jeg simpelthen elsker det. Jeg tror jeg begynner å ligne på farfar..?

Mobilen min bippet nettopp med en melding fra Dansken, hvor jeg ble invitert på nybakte boller. Dette høres selvsagt utrolig fristende ut, og jeg ville vært halvveis ute av døren nå, hadde det ikke vært for det faktum at utenfor er det kaldt, kaldt, kaldt, og innenfor er det varmt, varmt og radiator og kaffe.
Ok, nå høres jeg virkelig ut som en bestefar. Men jeg tror bare jeg må innse at jeg ikke er skapt for kulde, og de som vil leke med meg, blir helt enkelt nødt til å komme til meg.

På studiet har vi gått i gang med å lese om vitaminer. Dette har resultert i at jeg går rundt og innbiller meg at jeg har konstant vitaminmangel, og en hel rekke mangelsykdommer. Jeg håper denne formen for ernæringshypokondria kommer til å svinne hen etterhvert, og at jeg ikke er dømt til et liv som nevrotisk kosttilskudds-tygger.