Når man er ferdig med en eksamensperiode er det meningen at man skal feire. Det er meningen at man skal danse på bordet, være sosial sammen med alt som kan krype og gå, og få tilbake livet man har satt til side under isolasjonen.
Det er ikke meningen at man skal være sengeliggende (på en lørdag) og takke nei til festlige invitasjoner, og tilbringe flere dager som en ullsokk-iført, hostende og harkende pasient. Jeg har til og med gitt opp forsøket på å se krim-, drama- eller spenningsserier, som jeg ellers ville vært glad for å ha en unnskyldning for å se, fordi det krever for mye hjerneaktivitet. I stedet har jeg har tatt til takke med britiske livsstilsprogrammer. Den slags tv er beregnet til eldre ektepar på hyttetur, ikke til 22-åringer som nettopp har kommet ut av eksamenstranse.
Heldigvis har jeg en boks med Triple Chocolate-iskrem, og et amerikansk ELLE som min kjære roomie kastet i hodet på meg da jeg lå under dynen og syntes synd på meg selv.
Men jeg har dessverre bare én dag igjen til å være stakkarslig; i morgen skal jeg hjelpe til ved en konferanse på fakultetet, hvor 120 utenlandske forskere kommer for å fortelle hverandre hvor viktige nettopp deres forskningsprosjekter er (alltid mye viktigere enn alle de andres). Det kommer sikkert til å gjøre underverker for hodepinen...
Jeg falt forresten over denne artikkelen om avhengighetsskapende nesespray... http://www.nettavisen.no/innenriks/ibergen/article1350255.ece
*Skubber diskret otrivinen ned fra nattbordet*
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar