Crisis averted

Ok. Etter et par hysteriske anfall, et par hissige ordvekslinger, litt gråting (meg) og litt klaging over hvor fjortis jeg er (mamma), har jeg omsider fått fikset meg en koffert.
Mamma gav meg til slutt kortet sitt og ba meg finne den største og billigste trillekofferten jeg kunne få tak i hos Morris. Og det gjorde jeg. I tillegg gikk hun så langt som å love å betale en drosje for meg herfra og ned til SAS-hotellet for å ta flybussen (for fattige meg hadde planer om å gå, og visstnok er ikke det fornuftig når man drasser på 50 kg baggage).
Så jeg er så og si fornøyd. Jeg har fått meg en pen, svart gigantisk trillekoffert, og har alt begynt å møysommelig pakke den full av klær. Jeg har overhodet ikke noe system. Jeg pakker i vei, går gjennom skuffer og skap, og drar ut det som faller meg inn.
"Ooh, denne har jeg ikke gått med på lenge, kanskje jeg skal pakke ned den" og "hmm, denne har jeg egentlig aldri gått med, meeen kanskje jeg får et innfall når jeg kommer ned dit, og bare må gå med den! Jeg pakker den ned."

Det går litt sånn opp og ned med meg i dag. Plutselig får jeg panikk og tenker; aaah, jeg har altfor masse ting, og jeg må ta med ALT!!! Men så går innfallet over, og så tenker jeg; treeenger jeg egentlig to kofferter? Hadde det ikke vært lurt med bare én, og jeg har jo ikke bruk for så masse klær, i grunn...
(Ok, når jeg tenker dette siste, kniper jeg meg selv i armen. Jo, jeg trenger klær!)

Og så får jeg disse øyeblikkene hvor jeg ikke finner det jeg leter etter.
Slike øyeblikk stjeler flere minutter av livslengden min, det er jeg sikker på.
Da løper jeg rundt og roper "har noen sett den tingen??!" og jeg tenker ikke på at jeg blir dobbelt så dårlig til å lete når jeg løper fra sted til sted med to sekunders mellomrom.
Men jeg har da funnet det meste nå. Eller bank i bordet. Jeg tror jeg har funnet det meste.
Jeg tar ingen sjanser. Dersom noe sånt som kontaktlinsene mine skulle bli borte nå, tror jeg at jeg trenger en valium og en god varmeflaske.