Ok, litt dramatisk tittel paa dette innlegget. Det jeg har aa si, er egentlig ikke saa veldig dramaaa.
Men av og til slaar det meg at jeg skal flytte ut, og saa blir jeg litt uforklarlig panikkaktig. Faktum er at jeg gleder meg helt utrolig mye til aa bo for meg selv, men jeg har ikke helt kommet overens med tanken paa aa virkelig flytte. Jeg skal snart pakke alt jeg trenger, velge ut det jeg mener er viktigst fra et soverom jeg har sovet paa i 18 aar. Jeg har liksom samme skrivepult som jeg hadde da jeg var 7 aar gammel, og den er stappet full med alt fra tegninger og skriveb;ker fra barneskolen, til selvangivelser og loennsslipper. Det foeles helt bisart aa skulle velge ut det jeg mener er viktigst for aa overleve i den virkelige verden.
Jeg har forresten heller ikke bestemt meg for naar jeg skal flytte. Det kommer litt an paa naar jeg kan flytte inn i en leilighet, men samtidig har jeg en liten drakamp med meg selv; en del av meg vil komme igang med pakking og reising saa fort som mulig, for det er veldig fristende aa bare fullfoere denne uken med jobbing, og saa vite at om en ukes tid befinner jeg meg langs rivieraen.
En annen del av meg vil bli her saa lenge som mulig. Akkurat her i troette byen, bare for aa kunne tilbringe mest mulig tid med mamma, soess og alle vennene som blir igjen her. Ok da, saa er det ikke saa veldig mange igjen her etter 30. august, saa kanskje det blir litt faanyttes aa henge rundt... Men likevel. Det foeles trygt aa tenke at jeg ikke trenger aa finne fram koffertene foer uti september.
Men dette sistnevnte alternativet... blir ikke det litt som aa utsette det uungaaelige? Er det kanskje best aa faa det verste unnagjort? Jeg gruer meg kjempemasse til aa staa paa flyplassen og gi store klemmer til mamma, men det hadde vaert deilig aa faa det overstaatt! Saann at jeg kan begynne mitt (forhaapentligvis) spennende aar i La France!
Which reminds me; jeg maa skaffe meg en ny gigantisk koffert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar