De siste dagene har jeg hatt en skikkelig merkelig følelse i kroppen, som om noe er galt, eller som at jeg har glemt noe viktig. Jeg har sjekket om jeg har glemt å betale noe, om jeg har glemt å sende noe, om jeg har glemt å ringe noen... men nei. Nøffing. Rett og slett må jeg innrømme at jeg ikke har vært helt meg selv, noe som har gått utover humøret (hvilket vil si at jeg bare har smilt 75 % av tiden, og ikke 90 %).
Jeg vil ikke gå så langt som å kalle meg moody, men... det var litt som om jeg hadde spist noe jeg likte skikkelig dårlig.
Kom hjem i dag med den samme, rare gnagende følelsen, hadde ikke matlyst og trodde jeg var blitt premenstruell på helt fullstendig feil tidspunkt (man vet jo aldri hvilken effekt 20 liter alkohol kan ha på hormonsystemet, forresten).
La meg under dynen i mørket på rommet og var skikkelig mutt, om det er et ord. Funderte litt på hva som var greien.
Et lys gikk opp for meg (sånn rent metaforisk), jeg tråkket på meg noen sko og gikk målrettet til Virgin Megastores oppi gaten.
Og så kjøpte jeg to bøker. Ga blaffen i normen om at man bare skal lese fransk når man er i Frankrike blabla. Kjøpte engelsk pocket.
Gikk hjem, installerte meg i sofaen, og hvem skulle trodd at ethvert spor av den irritable meg forsvant på et blunk. Det var jo selvfølgelig bare en bok som manglet.
Uten å jevnlig isolere meg fra omverdenen med et par bøker, går jeg rett og slett litt på veggene. Dette burde jeg selvsagt ha visst; det var jo sånn jeg kom meg gjennom videregående.
Mistenker at jeg har innbilt meg at jeg har det så avslappende og så bra at jeg ikke trenger en liten eventyrverden, men jo, jeg gjør faktisk det. Jeg tror ikke min mentale helse er bygget for å leve i nåtiden absolutt hele døgnet (uten at jeg har tenkt å bli schizofren av den grunn).
Nå skal jeg leke asosial og lese, og prøve å ignorere at jeg har en grammatikkprøve i morgen (grammatikkbøker teller ikke under kategorien av bøker jeg kan isolere meg med).
Nåde den som forstyrrer meg. Med mindre de har med is.
Jeg vil ikke gå så langt som å kalle meg moody, men... det var litt som om jeg hadde spist noe jeg likte skikkelig dårlig.
Kom hjem i dag med den samme, rare gnagende følelsen, hadde ikke matlyst og trodde jeg var blitt premenstruell på helt fullstendig feil tidspunkt (man vet jo aldri hvilken effekt 20 liter alkohol kan ha på hormonsystemet, forresten).
La meg under dynen i mørket på rommet og var skikkelig mutt, om det er et ord. Funderte litt på hva som var greien.
Et lys gikk opp for meg (sånn rent metaforisk), jeg tråkket på meg noen sko og gikk målrettet til Virgin Megastores oppi gaten.
Og så kjøpte jeg to bøker. Ga blaffen i normen om at man bare skal lese fransk når man er i Frankrike blabla. Kjøpte engelsk pocket.
Gikk hjem, installerte meg i sofaen, og hvem skulle trodd at ethvert spor av den irritable meg forsvant på et blunk. Det var jo selvfølgelig bare en bok som manglet.
Uten å jevnlig isolere meg fra omverdenen med et par bøker, går jeg rett og slett litt på veggene. Dette burde jeg selvsagt ha visst; det var jo sånn jeg kom meg gjennom videregående.
Mistenker at jeg har innbilt meg at jeg har det så avslappende og så bra at jeg ikke trenger en liten eventyrverden, men jo, jeg gjør faktisk det. Jeg tror ikke min mentale helse er bygget for å leve i nåtiden absolutt hele døgnet (uten at jeg har tenkt å bli schizofren av den grunn).
Nå skal jeg leke asosial og lese, og prøve å ignorere at jeg har en grammatikkprøve i morgen (grammatikkbøker teller ikke under kategorien av bøker jeg kan isolere meg med).
Nåde den som forstyrrer meg. Med mindre de har med is.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar