Så var det lille julaften igjen. Jeg befinner meg atter en gang i Norge, hvor det av mirakuløse grunner ligger snø på bakken (og alle andre steder), og hvor det er mange flere oppoverbakker enn jeg husker fra sist jeg var hjemme.

Julestemning blant de ansatte på Kastrup sørget for at jeg fikk med meg en 27,5 kg tung koffert uten å betale overvekt. Etter å ha sittet i kø i cirka to timer på flybussen, og slept min (jeg gjentar) 27,5 kg tunge koffert over snøfonner og stokk og stein, kom jeg endelig hjem til et ekstremt støvete jenterom med himmelseng og det hele. Man blir aldri for gammel for himmelseng.

Akkurat nå sitter jeg litt i skjul for at ikke mamma skal oppdage meg og tvinge meg til å bære ned julepynten fra loftet. Jeg vet ikke hvor lenge min unnasluntringstaktikk vil fungere, men jeg satser på at jeg kan holde fortet i hvert fall til juletreet er på plass, og til mamma er ferdig med å banne over hvor mongo juletrefoten vår er.

Ai. Den gang ei. Det lød nettopp en tryglende stemme fra kjellerstuen med ønske om at jeg ikke kunne være så SØT OG SNILL og hente julepynten. (Oversettelse: Hvis du overhodet vil ha julegaver i år, får du gå og løfte kasser ned 50 trappetrinn, og jeg VET at du sitter og gjemmer deg der oppe, ikke tro du er usynlig.)

Uansett. Ønsker dere alle en god jul, nettdyr. Husk å hoppe over julegrøten for mer plass til den gode maten, og ikke sett sølv- og gullpynt ved siden av hverandre.