Litt dansk - mest norsk

For noen dager siden var det 17. mai. Jeg tilbragte formiddagen i et overdrevent kaldt auditorium hvor vi hørte en fire timer lang forelesning om flavourprofil. Tankene vandrer alltid litt etter en times tid, men på tirsdag var det nesten umulig å konsentrere seg; jeg kunne ikke få fred fra synet av en masse, glade mennesker i bunad, 17. maitog og is, sukkerspinn og mammas fromasj-kake. Heldigvis tok dagen seg litt opp da jeg kom hjem, og Kristina hadde pyntet med norske flagg. Senere fikk jeg besøk av noen danske jenter som gjerne ville være med og feire min "Norge-dag", som de kaller det, og vi proppet trynet fullt av kringle, champagne og pølser på ekte 17. mai-vis. Men jeg må innrømme at jeg lengtet litt etter de gode, gamle dager med tivoli og kakelotteri, klissete bunadsforkle og fare for regn.
Av en eller annen grunn begynner jeg alltid å lengte hjem når det nærmer seg sommeren. Jeg tror det har noe med den norske sommeren å gjøre; de litt usikre værmeldingene og den boblende gleden over en uventet solskinnsdag. De impulsive pikniker med engangsgrill, og den allmenne enighet om at man skal være ute når det er sol, for alt annet ville være skammelig. Soling på Verftet, som egentlig er ganske ubehagelig på steinunderlag, men som er helt uunnværlig. Softis og overpriset ute-pils, lumre dager med regn i store sommerdråper og lukten av våt asfalt. Jeg elsker den norske sommeren.
Jeg tror også at det er andre ting som trekker meg mot Norge og som får meg til å smile av glede ved tanken på at ferien ikke er langt unna. Nemlig de fine vennene mine, som jeg har sett alt for lite av de siste par år. Jeg synes faktisk det er litt for dårlig av meg å isolere meg her på Sjælland med min bestemorssykkel og amatør-dansk. Og jeg ble ikke mindre norskpatriotisk av å se Ingvild igjen for noen dager siden, selv om det var en kort visitt. Nå gleder jeg meg bare til Astrid kommer på besøk om et par uker, og nyter starten på den danske sommeren sammen med meg. Den er jo ikke så verst, den heller.