Noen kvelder når jeg ligger og skal sove, nekter hjernen å la meg få fred. Dette tror jeg er helt normalt, men ikke nødvendigvis særlig sunt. Jeg vet også at når jeg begynner sånn (å ramse opp alt jeg skal gjøre, alt jeg burde gjøre, alt som burde vært gjort, alt jeg ikke får tid til...) så er det på tide å ta meg selv i nakken. Og bli hjemme fra forelesning. Det er akkurat det jeg har gjort i dag. Instinktivt visste kroppen min i morges da klokken ringte kl. 06.30 at jeg ikke var ferdig med å sove, og nå sitter jeg på kjøkkenet med en rykende varm kopp kaffe og ser ut på blå himmel gjennom de franske terrassedørene. Jeg er nemlig fremdeles for ung til å bli utbrent, men aldri for gammel til å skulke. Har planer om å gå til ettermiddagsforelesningen, men satser på at disse timene med unnasluntring er nok til å holde meg ved godt mot resten av dagen. Og kanskje bør jeg bare innse at det er umulig å gjøre absolutt alt, og noen ganger er det halve faktisk godt nok.